Spiseforstyrrelser kan presentere seg på mange forskjellige vis. Folk er forskjellige, noen er yngre og andre eldre, vi har forskjellige historier, og så finnes det flere former av slike plager. For å gi inntrykk av mangfoldet, presenterer vi noen korte historier. Noen av disse vil sikkert være mer til å kjenne seg igjen, andre mindre. Vi velger her å vise til hoveddiagnoser.

Bulimi

Å be om hjelp

Min egen kamp

Kjærlighetens trekant

Å være på lag

Flere som sliter

Trygg helsesøster

Anoreksi

Prinsessen på erten kommer seg

En fiendtlig stemme

Overspising

Et stort ulykkelig barn

Kulturens ubehag

Hva er det ”kulturelle” i en kulturlidelse som spiseforstyrrelser? Spiseforstyrrelser er det moderne Vestens etniske lidelse. Vi er produkter av vår tid, samtidig som tiden er summen av alle oss som lever i den. Den ene speiler seg i de mange, og de mange utkrystalliserer seg i den ene. Ett mellomledd er familien. Det er ikke lett å føre et tydelig språk om sammenhengene mellom hun og han med spiseforstyrrelse og kulturen. De er mange og sammensatte. Det følgende er overskrifter som kan stimulere refleksjonen. De kan alle betraktes som variasjoner over det samme grenseløse tema. I det utydelige søkes det overtydelige.

Det åpne mennesket

Moderne vestlig kultur er preget av uro. Vi lever i et historisk særtilfelle. Det er en kultur som henter sine idealer og kollektive bilder fra noe som ikke finnes: fra fremtiden. Essensen av det moderne er å bryte med tradisjoner, og i stedet sette forandring og omsetning. Nåtiden er ikke noe sted å oppholde seg. Uroen er således et kulturelt premiss, og ikke bare en tilfeldighet. Fascinasjonen og terroren ved det moderne kan formuleres i setningen: Den eneste stabile tilstanden er tilstanden av instabilitet.

Begrepet identitetskrise anvendes som diagnose ikke bare på individer, men også kulturen. Gamle identiteter skal brytes ned og nyskrives. Det er dette som gir det moderne samfunnet dets voldsomme energi og produktivitet. Slike vilkår kan gi personlige erfaringer av spenning og ekspansjon. Men uroen omkring oss kan også bli indre støy. Ytre fragmentering blir til indre fragmentering og en helvetesmaskin av tanker og følelser. Man erfarer lite kontroll over seg selv og sine omgivelser.

Tegnhungeren

Der hvor grenser er utydelige, må de skapes. Hungeren i spiseforstyrrelsen kan også fortolkes symbolsk som en hunger etter tydelige tegn. Grenser handler om å produsere identitet. Identitet baserer seg på evnen til å skille seg selv fra andre. Grenser forutsetter visse materielle tegn. Kroppens konkrete til stedeværelse gjør at den er rede til å bli brukt som symbolsk redskap. Eller som det heter i informasjonsteknologiens tid: Kroppen er et display.

Mot det diffuse skapes i spiseforstyrrelsen en grense som individet selv preger med sin innskrift, skrevet i kjøtt. Kroppens konkrete karakter gjør at den i kulturen blir tildelt oppgaver som ligger utenfor det tradisjonelt kroppslige. Kroppens konkrete tale er at den via overflaten formidler dype budskap om estetikk, moral og psykologi. Den slanke kvinnekroppen er attraktiv som en realisering av et skjønnhetsideal. Men at dette er vår tids skjønnhetsideal handler om at i en vestlig overflodskultur er slankheten også bilder på selvkontroll, disiplin, effektivitet og moralsk styrke.

Den ideelle kroppen

I formuleringen ”genes or jeans?” om årsaker til spiseforstyrrelser kan vi trygt konstatere at det også er ”jeans”. Vestlig kultur er ekstrem i sin opptatthet av kroppen som tegn på personlig og sosial suksess. Det handler mye om slankheten som et skjønnhetsideal, og etter hvert også mer sunnheten. Men det handler om flere former for disiplinering: Om det sunne. Det er ikke sikkert at vår jagete opptatthet av det sunne nødvendigvis er sunn. Disiplinering finnes også i idrettens jakt på grenseoverskridelser.

Spiseforstyrrelser må sees i sammenheng med det ytterliggående slankhetspress som formidles av reklame, medier – ikke minst de sosiale som Instagram, Facebook osv. Medieindustrien med mer eller mindre løgnaktig slankepropaganda, med manipulerte bilder av modeller utgjør en udiskutabel risikofaktor.Befolkningsundersøkelser viser at forekomsten av spiseforstyrrelser i en gitt befolkning er proporsjonal med forekomsten av slankeatferd i den samme befolkningen.

Oppmerksomheten om de ideelle kroppene produserer mer kroppsmisnøye. Flere dyrker sine kropper for at de skal ligne noe ideelt, og de fokuserer ikke på hva de har og hva de lykkes med, men på hva de mangler. Samtidig er det mange med spiseforstyrrelser som ikke definerer seg i forhold til idealet om skjønnhet og til magasinenes og reklameboardenes modeller. Foreldrenes fokus og ikke minst egen misnøye ser ut til å smitte barna deres.

Øyets kultur

At reklame og medieskapte idealer har slik makt over oss, handler nok om at vi er på jakt etter noe å ligne på og strekke oss etter. Men det handler også om at vi lever i en visuell tid. Bildemediene dominerer hverdagen. Vi lever i en øyets kultur som utsettes for industrielle mengder med bildeflater. Dette definerer også forholdene mellom mennesker. Vi ser mer enn vi kjenner og tar på. Vi forholder oss til hverandre gjennom betraktende blikk: Dypt og grunnleggende overfladisk.

Evig ung

Å vokse opp er å leve i noen alvorlige ambivalenser og paradokser. Vi bekjenner oss til utviklingen, og det er derfor logisk at den uferdige ungdommen er den livsfasen vi mytologiserer. Det ungdommelige forbindes med vitalitet. Ungdommen er tidsånden. Ungdom er blitt en erotisk, estetisk og kommunikativ myte som voksne orienterer seg mot.

Dette har både sjarmerende og problematiske sider. Å bli voksen er ikke medfødt. Kroppen vokser seg til, men den følelsesmessige utviklingen forutsetter at vi har noen å lære av. Det problematiske kan være at det er vanskelig å bli voksen når de såkalte voksne selv insisterer på å være unge. Ungdom går ikke i opptrukne spor, men må kontinuerlig skape og skrive sine egne liv. Dette betyr frihet og eksperimentering. Men det betyr også å være sårbar og overlatt til seg selv. Man er utsatt.

Den urolige familien

Moderne familieliv er også rik på ambivalenser og dobbeltheter. På den ene siden er familien ganske løst organisert. Innenfor slike løse rammer finnes det store krav til å få mye: kjærlighet. Oppgaven med å formidle kjærlighet kan virke grenseløs: Når er det nok? Moderne familieliv er ikke minst knyttet til forventningskriser. Utakknemligheten har gode vekstvilkår. Man savner oppmerksomhet og bekreftelse og synes ikke at man har fått nok.

Familiens dilemma kan også være dens utydelige hierarkier. Den tradisjonelle vertikale familie med foreldre øverst og barna nederst er endret i mer horisontal retning: Man ligner mer på et team. Det fremmer kameratskapet, men utfordrer barnas trygghet. Hvor tilfredsstillende er det for en datter å høre sin mor omtale henne som sin beste venninne?

Individet og forventningene

Vi lever i selvets kultur. Det moderne individet er et psykologisk menneske, som i stor grad reflekterer over seg selv. Dette mennesket må sees i sammenheng med det som kan kalles inderliggjøring, og med individualisering. Inderliggjøring er knyttet til at ytre autoriteter som Gud og Djevel, konger og biskoper, trer tilbake. Ytre konflikter blir da til indre konflikter. Gud og Djevel dør ikke, de forandrer seg til personlig psykologi, til indre egenskaper og ambivalenser. Dette stiller store krav til mennesket, til en psykologisk selvkontroll som skal husholde det hele. Individualiseringen er å løfte den enkelte frem fra gruppen – både som juridisk, moralsk og psykologisk aktør.

Prisen for dette kan være ensomheten, opplevelsen av å stå alene. En sentral myte er formbarhetsmyten: Det er opp til oss å bli det vi ønsker. En slik myte er selvfølgelig ikke sann. Mytens bakside er imidlertid misnøye med å ikke strekke til og komme så langt vi ønsker. Det er svært oppskrudde forventninger til hva en selv skal klare i selvets kultur: selvrealisering, selvbilde, selvkontroll, selvstendighet, osv. Det er slitsomt å skulle være så mye selv hele tiden.

For mange blir det for mye. Spiseforstyrrelsen kan forstås som en redningsmanøver. En metode for å objektgjøre seg selv for å overleve som subjekt: Det er som tynn jeg er noen. Kroppen og kroppsritualene blir arenaer for mestring og for retretter.

Maten – fritt beite

Maten er alltid mer enn det som er på tallerkenen. Mat er næring for kropp og sjel. Den er et kommunikasjonssystem, mentale bilder, skikker, situasjoner, takt og tone. Maten er familie, oppvekst og minner.

Den grenseløse maten handler om at fellesmåltidet er i sosial endring. På ett tiår spiser den norske familien ett mindre varmt fellesmåltid ukentlig. Fellesmåltidet som sosialiserende institusjon trues av private relasjoner mellom individet og maten. Snacking er et nyord for kaotiske matvaner. Beiting kan være en norsk oversettelse. I stedet for regulerte måltider, kan det daglig være mange mini-måltider med turer til og fra kjøleskapet, eller gatekjøkkenet. Fast food er et eksempel på grenseløs mat, som kan spises til alle døgnets tider. Maten speiler en travel kultur. Ikke minst i et biologisk perspektiv kan man tenke seg hvordan en kaotisk organisering av næringsinntaket kan bidra til forstyrrelse av følsomme biologiske balanser.

Har du en overspisingslidelse?

Har du en opplevelse av kontrolltap knyttet til mat? Spiser du i hemmelighet? Har du mange regler for hva du kan og ikke kan spise? Har du selvkritiske tanker? Tenker du mye på mat og kropp?

Overspisingslidelse er den vanligste spiseforstyrrelsen, men behandlingstilbudene er dessverre begrenset. Man blir ofte tilbudt somatisk oppfølging og livsstilsprogram som legger vekt på dietter og trening, men som i liten grad forholder seg til de underliggende emosjonelle vanskene.

Villa SULT har vi lave terskler og høy kompetanse og har bred og god erfaring med behandling av denne spiseforstyrrelsen. Vi jobber etter dobbeltsporet – med samtidig fokus på personen bak og reduksjon av symptomer.

«Jeg ante ikke at jeg hadde en spiseforstyrrelse og tenkte at spiseforstyrrelser er jenter med bulimi eller anoreksi. Behandlingen hos Villa SULT har hjulpet meg å identifisere og konfrontere underliggende følelsesmessig mønstre, og hjulpet meg til å stå bedre i livet med disse.»
Mann i 30 årene, med en tidligere overspisingslidelse

Vektreduksjon er ikke den primære målsetningen ved behandling av overspisingslidelse. Målsetningen er å stabilisere vekt, redusere overspising og andre symptomer, og normalisere forholdet til mat og kropp.

Du kan benytt vår gratis DROP-IN tjeneste hvis du har spørsmål eller trenger konkrete råd, sende en henvendelse til post@villasult.no ev. sende en henvisning fra fastlegen.

Se også vårt gratis gruppetilbud med oppstart uke 41.

https://spiseforstyrrelser.no/activities/gratis-gruppetil…-med-overspising/

Villa-SULT modellen

Lidelse og sykdom er noe vi kan rammes av, og som påfører smerte. Det kan forstås og beskrives som medisinske fenomener. Men lidelse er mer. Det kan også være livsformer, måter å leve på og metoder for å forsøke å mestre livet, tross alt. Det er grunnleggende i vår tenkning om behandling at vi forsøker å se hele mennesket, og ikke minst se det i lys av de sammenhengene det lever.

De mest virksomme tilnærmingene til spiseforstyrrelser er samtalebaserte former, det som vi kaller psykoterapi, utover det nødvendige arbeidet med å sikre kroppslig helse. Når vi setter et eget navn på vår tilnærming, Villa SULT-modellen, er det ikke fordi vi tenker radikalt annerledes eller nytt, men fordi vi ønsker å tydeliggjøre vår tenkning og praksis og fremheve prioriterte elementer i behandling. Behandlingstradisjoner bygger på hverandre.

Spiseforstyrrelser presenterer seg i forskjellige former og grader, men samlet sett representerer de mye lidelse, og ødelegger liv og familieliv. Motivasjon for behandling er ofte sviktende, og behandlingsforløp kan bli mangeårige. Anorexia nervosa er fortsatt psykiatriens mest dødelige lidelse, og om vi ser nøkternt på mye behandlingsforskning, er de samlete effektene måtelig gode. Det er således en etisk og klinisk nødvendighet hele tiden søke å fremme bedre behandling.

Basert på erfaringer definerer vi Villa SULT-modellen som en integrerende praksis. Det betyr kombinasjon av flere tilnærminger, og hvor sentrale elementer er:

• Respektfulle møter. Det legges stor vekt på at pasienter og familier blir møtt med gode holdninger, at de opplever å bli tatt på alvor. Ordet respekt kommer opprinnelig av å se og å se om igjen, re-spectare. Respekt betyr således å bli med genuin interesse, varme og nysgjerrighet. Dette handler om mer enn etikk. Vi tror at opplevelsene av respektfulle møter bidrar til et klima av trygghet og tillit, og dette ser vi på som sentralt for å åpne seg for endring.

• Samarbeidet med pasienten. Vi legger avgjørende vekt på den terapeutiske alliansen. Til tross for at personer med spiseforstyrrelser kan ha svingende motivasjon for endring, ser vi det som avgjørende at vi likevel lykkes med å skape en «vi-opplevelse». Det betyr at behandling er et samarbeidsprosjekt. Vi tenker at slik terapeutisk allianse særlig kan fremmes av to forhold. Det ene er holdninger som beskrevet ovenfor, og det andre er høy faglig kompetanse. Ekspertrollen kan oppleves som trygt for pasienter og familie, samtidig som eksperter må vite om sine kunnskapers begrensinger og derfor være nysgjerrige og åpne for pasienters egne opplevelser og erfaringer.

• Samarbeidet med familie og andre nære. Det er ofte uklart hvem som lider mest, om det er personen med en spiseforstyrrelse eller familie eller andre nære. Og ofte kan det utvikle seg vanskelige samspill når lidelsen er i sentrum. En inkluderende holdning med vekt på samarbeid er således ønskelig, at vi forsøker å stimulere gode samspill. Dette rokker ikke ved at behandlere har taushetsplikt.

• Selvregulering og følelesregulering. Spiseforstyrrelser kan beskrives og forstås på forskjellige vis. I Villa SULT-modellen ser vi det som helt sentralt at slike lidelsesformer utrykker problemer med selvregulering og regulering av følelser. Behandling har et følelsesfokus med vekt på å fremme regulering. Personer trenger svært forskjellig. Noen har stor nytte av få konsultasjoner og enkle intervensjoner. For andre stikker vanskene dypere, og behandling har karakter av med enn å dempe symptomer. Det handler også om å bidra til å endre personlighet. Villa SULT-modellen er således fleksibel, med korttidsprogrammer, men også med tilbud for dem som trenger lengre tids behandling. Og det betyr muligheter for å kombinere behandlingstiltak, som individualbehandling, grupper, familiesamtaler og aktiviteter.

• Å oversette fra kropp til sinn og relasjoner. Ved spiseforstyrrelser får kroppslig atferd og kroppslige egenskaper en overdreven og overvurdert betydning. Kropp blir anvendt for å regulere. Kroppen blir et uttrykk for sinn. I behandling legges det vekt på «å oversette tilbake», som betyr å fremme interesse for symptomenes mulige funksjoner. Gjennom en såkalt mentaliserende holdning forsøker vi å fremme pasienters nysgjerrighet på seg selv, på andre og ikke minst forholdene mellom en selv og andre.

• Symptomarbeidet. Psykoterapi ved spiseforstyrrelser krever «dual tracks», dobbelte spor. Det betyr at de psykoterapeutiske dialogene nødvendigvis må finne sted parallelt med konkret arbeid for å normalisere spiseatferd, bedre ernæring og ivareta somatisk helse.

• Å formidle kunnskap. En del av vår ekspertrolle som behandlere er å dele kunnskaper og erfaringer med pasienter og familier. Dette kalles gjerne psykoedukasjon eller psykopedagogikk og er efaringsvis nyttig, også knyttet til pasienters og familiers egenkraft, empowerment. Som behandlere deler vi kunnskap, erfaringer og modeller med alle dem vi møter i behandling. Psykoedukasjon i grupper av pasienter, familier og nære kan også være anledninger til at de lærer av hverandre.

• Aktiviteter. Terapeuter har enkelte gang et overdrevent og nærsynt fokus på sin egen betydning for bedring. Å bli bedre av en spiseforstyrrelse kan av og til enkelt beskrives som at andre ting i livet blir viktigere enn det overdrevne fokuset på kropp, utseende og ernæring. Villa SULT-modellen er således opp av livet utenfor tradisjonell terapi, og stimulerer til aktiviteter. Vi tilbyr selv aktiviteter som skrivegrupper og tilpasset fysisk aktivitet, eksempelvis klatring og riding.

Fra spiseforstyrrelser til rus

• Angst og uro blir forsøkt dempet. Maten er ikke nok, og mange tyr gradvis til alkohol, medikamenter og narkotiske stoffer. Problemet øker med økende alder.
• For leger er det især viktig å være forsiktige med å foreskrive vanedannende medikamenter.
• Behandleren må ta stilling til hvilke problemer som skal prioriteres; eller om de kan behandles innenfor samme rammer som sider av samme sak. Slike valg er viktige da rusmiddelomsorgen er atskilt fra det øvrige helsevesenet.

Fra rus til spiseforstyrrelser

• Tallene for forekomst av spiseforstyrrelser er dramatisk forhøyet blant rusmibrukere.
• En andel er menn. Den vanlige kjønnsfordelingen blant kvinner og menn er annerledes.
• Behandlingstiltak for rusmisbrukere, som behandlingskollektiver for narkomane, trenger å se nøyere på sin matkultur, at de legger for lite vekt på den mulige samsykeligheten med spiseforstyrrelser.

Onde sirkler

Den med spiseforstyrrelse som ruser seg kan føle seg ekstra mislykket. Det øker behovet for å dempe og kvitte seg med ubehaget, noe som betyr mer overspising og oppkast. Og så er det i gang… Rusmisbrukeren som er ”nykter” i et behandlingsopplegg, overspiser og legger kanskje på seg. Det øker motivasjonen for å begynne på stoff igjen, da dette ofte er forbundet med vekttap.

Betraktninger om spiseforstyrrelser og personlighetsforstyrrelser blir raskt betraktninger om overflate og dybde: Er spiseforstyrrelsen bare uttrykk for dypere personlighetsmessige konflikter. Og er det disse behandlingen bør rette seg mot? Eller er symptomene på spiseforstyrrelse i seg selv så sentrale at man må konsentrere seg om å redusere disse?

Svaret er både ja og nei.

Personligheten er rik. Forsøkene på å fange den i et diagnostisk språk kan bli vanskelig. Forsøkene på å definere personlighet i psykiatrien kan deles i tre grupper. Det er personlighetstrekk, beskrivelsene av personlighetens strukturer og personlighetsforstyrrelsene.

Personlighetsforstyrrelser har hatt stor interesse i psykiatrien de siste tiårene. En slik diagnostikk er etisk problematisk fordi det betyr å karakterisere mennesker og ikke bare deres symptomer. Det er kort vei fra diagnostiske utsagn til moraliserende utsagn: ”Hun er en skikkelig hysteriker!”, ”Han er typisk borderliner!”, ”En typisk psykopat!”

Symptomer kan være flyktige, mens personlighetstrekk er mer varige. Det er ikke bare etiske, men også praktiske vansker knyttet til personlighetsdiagnostikk. Pasienter med spiseforstyrrelser er ofte ved sykdomsdebut så unge at det er vanskelig å snakke om en stabil personlighet. Og hva er forholdet mellom symptomer og personlighet? Kontrollsvikt og impulsivitet ved bulimi kan eksempelvis forveksles med ustabiliteten ved ustabil (borderline) personlighetsforstyrrelse.

Det er kjent at psykiske symptomer som følge av feil- og underernæring kan feilaktig fortolkes som personlighetsavvik.

Ved spiseforstyrrelser er det noen kategorier av personlighetsforstyrrelse som er særlig aktuelle: Unnvikende personlighetsforstyrrelse er i følge forskningslitteraturen den vanligste ved anoreksi. Borderline personlighetsforstyrrelse knyttes ofte opp mot bulimi.

Kombinasjonen av borderline personlighetsforstyrrelse og bulimi er mer eller mindre identisk med et annet begrep: Multiimpulsbulimi. Ved multiimpulsbulimi er kaotiske matvaner bare ett blant flere former for sviktende impulskontroll, for eksempel rusmisbruk, selvskading, promiskuitet m.m.

Hvorfor er personlighetsdiagnostikk relevant?

Dobbeltdiagnose bidrar ofte til å komplisere det terapeutiske arbeidet. Det er vanskelig å etablere gode samarbeidsforhold, og det vil ofte kreves både ekstra tålmodighet og struktur fra behandleren. Ved personlighetsforstyrrelser behøver ikke bedring på ett område – som maten – å bety en generell bedring. Symptomreduksjon på ett område, kan bety symptomøkning på et annet. Dette utfordrer behandlernes evne til å se helhetlig. Arbeidet med slike dobbeltdiagnoser vil ofte være spesialistarbeid, og behandlingsperspektivene er ofte langvarige.

At vold og/eller seksuelle overgrep kan medføre alvorlige psykiske skader, burde være åpenbart. De fleste seksuelle overgrep mot barn fra voksne skjer innenfor en atmosfære av forførelse, under inntrykk av at det dreier seg om nærhet og ømhet. Offeret blir forvirret av koblingen mellom ømhet og vold. Samtidig er det vanlig at barnet føler seg skyldig eller medskyldig. Overgrepserfaringene truer identiteten:

«Hvem er jeg som vekker dette voldsomme raseriet i den voksne?»

«Hvem er jeg som vekker begjæret i den andre?»

Offeret lider dobbelt: Først smerten ved overgrepet og deretter selvbebreidelser, selvforakt, skyld og skam. Skam er en lammende følelse som kan få barnet til å betvile sin egen dømmekraft, sine egne opplevelser og hele sin eksistens. Og det er risiko for mer av det samme: En del traumatiserte utvikler i perioder av sine liv en erotisert atferd, med høy risiko for nye krenkelser. Sammenhengene mellom spiseforstyrrelser og overgrep er imidlertid uklare – og kan være mange.

Én mulighet: Spiseforstyrrelsene følger i kjølvannet av overgrepet. Det virker logisk – og logikkene kan være flere: Den krenkete kroppen er blitt gjort skitten. Den må renses. Oppkasten og avføringsmidlene blir konkret og symbolsk en metode for å kvitte seg med noe som kommer utenfra. Vegringen blir metoden for å komme i minst mulig kontakt med dette fremmede. Skammen og selvforakten gjør at en ikke kan unne seg særlig av det som trengs. Symptomene kan være uttrykk for å straffe seg selv. Eller de kan være et uttrykk for å si ifra: ”Se hvor ødelagt jeg er.”

Eller: Matens ritualer kan være metoder for å gjenvinne noe kontroll. En annen mulighet: Spiseforstyrrelser og overgrep er uttrykk for samme kultur. Det er mer snakk om samspill, enn årsak. I de sosiale og familiære sammenhengene rundt begge fenomener vil vi finne problemer omkring utydelighet, dårlig konfliktløsning og autonomi. Ofte vil det være til stede risikofaktorer som alkohol- og rusmisbruk og familiær forekomst av alvorlige psykiske lidelser. Grensekrenkelser og forvirring kan utspille seg på flere nivåer.

Lene, 24 år, hadde mye mer enn uflaks. Hun hadde blitt seksuelt misbrukt av sin far. Hun ble plassert i fosterhjem. Der ble hun misbrukt av fosterfaren. Det samme skjedde i fosterhjem nummer to! Hun hadde blant annet blitt tvunget til munnsex. Hun snakket om sin kropp som om den ikke var der. Den var jo heller ikke hennes. Hun hadde et konstant søtsug og overspiste sjokolade og godterier. Men det var som om hun led av en slags intoleranse. Maten kom opp igjen av seg selv. Av og til kunne hun få plagsomme minnebilder av å ha penis i munnen. I en kortere periode av den tiden hun var i behandling, var hun prostituert. Hun kom seg ut av dette. Senere ble hun uønsket gravid. Hun klarte fortsatt ikke å ta til seg nok mat. Hun måtte legges inn på sykehus i måneder før fødselsterminen.

Svangerskapets psykologi

Et svangerskap er både en kroppslig og psykologisk forvandling. Et svangerskap er som et psykologisk forstørrelsesglass. Sovende temaer kan komme opp til overflaten. Datteren skal bli en mor, og dette kan sette lys på egen barndom. Følelser og tanker kan komme inn på nye – spennende og skremmende – spor. Det er naturlig å frykte at noe galt kan skje med barnet, og å sette spørsmålstegn ved egne evner som mor. Svangerskapet påvirker også humøret. Familielivet blir omkalfatret. Ikke minst endres farens rolle. En tommelfingerregel i familiepsykologi er at det er utfordringer – på godt og vondt –når familien skifter antall medlemmer.

Symptombedring

Symptombedring er vanlig under svangerskapet. Graviditet er et nytt liv, og ansvaret for dette nye livet er et nytt alvor. Man har ikke bare seg selv å tenke på. Mange lykkes i å oppheve koplingen tynnhet-lykke under selve svangerskapet, og deres kroppsbilde kan bedres. For noen blir svangerskapet bruddet med spiseforstyrrelsen, mens andre kan oppleve å falle tilbake til symptomer etter at barnet er født.

Komplikasjoner

• Hyppigere død i fosterlivet og spontanaborter
• Hyppigere premature fødsler
• Hyppigere kompliserte fødsler
• Økte komplikasjoner hos moren, som høyt blodtrykk
• Hyperemesis – kvalme i svangerskapet
• Lave APGAR-mål: Metode for å vurdere barnets helse umiddelbart etter fødsel
• Lav fødselsvekt
• Misdannelser, midtlinjeskader som ganespalte
• Skyldfølelse hos moren for å ikke mestre symptomer og verne fosteret

Morsrollen

Mange med spiseforstyrrelser er utmerkete mødre. Men spiseforstyrrelsen innebærer en risiko for at barnet senere skal få et problematisk forhold til mat:

• Morens overopptatthet av mat og kropp og eventuelle øvrige psykiske symptomer hemmer omsorgsevnen. Tiden umiddelbart etter overspisinger er beskrevet som særlig kritisk, med irritabilitet og nedstemthet.
• Moren med spiseforstyrrelse kan feilernære sitt barn. Enten ved at hun underernærer barnet fordi hun frykter at barnet skal få for mye fett og ikke bli et slankt barn. Eller omvendt: At hun skal sørge for at barnet ikke blir spiseforstyrret som henne, og derfor overdriver hva barnet skal ha.
• Måltidene kan bli svært stressende, eventuelt med ernæringssvikt hos barnet som konsekvens.

Medikamenter

Det er en generell målsetting med medikamentfrihet i svangerskap og under amming. Dette gjelder særlig i de tre første månedene, første trimester, i den fasen hvor barnets organer dannes. Hvilke medikamenter det er forsvarlig å gi må vurderes i hvert enkelt tilfelle, avhengig av preparatet og tilstandens alvorlighetsgrad.

Ved bulimi er det ikke uvanlig at det foreskrives antidepressive medisiner av SSRI-type. Et generelt råd er at disse bør ikke anvendes under graviditeten og ved amming. Det er grunn til å minne om at de beroligende benzodiazepinene – Valium, Vival, Stesolid, Sobril, Allopam m.m. – kan gi fosterskader av lignende karakter som føtalt alkoholsyndrom.

Aseksualitet og anti-seksualitet

Maria, 19 år, anorexia nervosa

Anna hadde knapt seksuelle erfaringer. Hun var i bedring, men det var fortsatt noen kilo igjen til normal vekt. Det var meget vanskelig å motivere henne for disse siste kiloene. Seksualitet var aldri et tema hun selv tok opp. På spørsmål om dette sa hun at hun neppe noen gang hadde kjent lyster, hadde aldri erotiske fantasier, og hadde aldri masturbert. Dels var dette et ikke-tema. Men når det ble tatt opp, beskrev hun seksualiteten som skremmende. Den var urenslig. Og tanken på en så tett intimitet var overveldende. Selve ideen om å bli trengt inn i var fryktelig. Hun hadde ikke hatt menstruasjon på tre år. Hun beskrev det som en lettelse. Hun hadde sterkt motsatt seg østrogenmedikamenter, som hun ble anbefalt i håp om å redusere skadene på skjelettet. Hun fryktet kvinnelige former og så på menstruasjonen som noe skittent.

Den likegyldige seksualiteten

Anna, 24 år, anorexia nervosa

Maria levde i et forhold. Hennes partner var misfornøyd over lav seksuell aktivitet. Selv beskrev hun seksualitet som noe nesten likegyldig, verken plagsomt eller tilfredsstillende. Det er ”ok” og ”helt greit”. Hun var moderat undervektig. Hun kunne tidvis kjenne lyster og tilfredsstillelse. Men hun beskrev seksualitet som noe som var lite fremme i hennes bevissthet. Derimot var hun meget sterkt plaget av sine nesten ustoppelige tanker om maten, vekten, kroppen og utseende. Hun hadde ikke kontroll over slike tanker, følte seg okkupert av dem. ”Det er ikke plass til annet.” I gitte situasjoner kunne hun meget bevisst spille på sin seksualitet og sitt forførende vesen overfor menn, for å oppnå oppmerksomhet og bekreftelse. Men hun var meget bevisst på at det handlet om forførelse, uten særlig lyst på seksuelle handlinger.

Kroppslig selvforakt

Beate, 31 år, bulimia nervosa

Beate hadde hatt mange gode seksuelle erfaringer. Men hennes forakt for egen kropp var ekstrem. Hun savnet sex, men våget ikke å nærme seg menn. Da måtte hun vise seg frem; å vise frem sin egen kropp som hun mente var skrekkelig. Da hun i et par år hadde en kjæreste, kledde hun alltid av seg under dynen. Hun nektet å ha lys på i leiligheten når hun var naken. Når han, eller andre, snakket pent om kroppen hennes, trodde hun ikke på det. Det hendte ofte at hun drakk seg til mot, eller for å glemme den destruktive opptattheten med sin kropp.

Grenseløse erfaringer

Cathrine, 22 år, bulimia nervosa

Cathrine hadde alvorlige problemer med grenser og stabilitet. Hun hadde i forbindelse med en sykehusinnleggelse etter et selvmordsforsøk også fått diagnosen ”ustabil personlighetsforstyrrelse” (borderline personality disorder). Følelsene og humøret svingte brått, mellom høyt og lavt, storhet og selvforakt. Maten var like kaotisk som forholdet til andre mennesker. Hun følte at hun manglet bremser, og viklet seg begeistret seg inn i forhold til nye mennesker. Dette var forhold hun raskt følte hun druknet i, eller hvor det raskt ble konflikter. Hun hadde problemer med å begrense bruk av alkohol. Og stadig involverte hun seg i seksuelle forhold, flere av dem destruktive. I alkoholpåvirket tilstand hadde hun flere ganger blitt utsatt for brutal sex, og en gang blitt voldtatt.

Den tilpasningsdyktige

Dorthe, 32 år, tidligere anoreksi, nå veksling mellom anoreksi og bulimi.

Dorthe hadde vært gift. Etter skilsmissen hadde hun en rekke kortvarige seksuelle forbindelser. Vekten varierte mellom nedre normalvekt og moderat undervekt. I ettertid kunne hun selv se hvordan lyster, fantasier og nattlige drømmer kom og gikk med vektendringene. Hun beskrev seg selv som den perfekte elskerinne. Hun visste hvordan hun skulle tilfredsstille menn. Hun leste hans behov. I løpet av fem års ekteskap hadde hun selv hatt orgasme én gang. Dette beskrev hun som en skremmende erfaring. Det hadde vært en overveldende følelse som det var vanskelig å beskytte seg mot. Hun ble for sårbar, hadde for lite kontroll, og han kom for nær henne.

Den gode seksualiteten

Emma, 38 år, overspisingslidelse.

Emma var plaget av overspising. Hun hadde et meget godt seksualliv. Hun beskrev seg selv som en svært erotisk kvinne. Hun sa at sex var noe av det beste i livet hennes. Å spise kunne også være en sanselig erfaring, men til maten hørte mangelen på kontroll, den ubehagelige mettheten og skammen. Hennes seksualliv, derimot, det var noe som virkelig virket. Hun våget å være nær, og hun kjente med hele seg. Hun var gift, og han satte pris på hennes store kropp. Problemene kom i forbindelse med antidepressive medisiner. Disse hadde bivirkninger som påvirket hennes evne til å oppleve orgasme. Skulle hun gi avkall på omtrent det eneste som fungerte? Hun sluttet med medisinene.