Foto: Benedikte Lindbeck

Kjærlighetens trekant

Aina var egentlig glad i mat, men hun ville ikke ha den. Men hun var ikke lenger fjorten år og kunne sulte seg i lengre tider.

Det var den beste tiden, mente hun nå, den gangen hun klarte å sulte seg. Nå klarte hun ingen ting. Etter null frokost og lunsj, ble det altfor ofte overspising på kvelden.

Hun hadde en tålmodig kjæreste. Han ringte henne mange ganger om dagen og muntret henne opp. Han ringte og vekket henne og minnet om frokosten. For spiser du frokost, sa han, er det nok mindre sjanse for å sprekke til kvelds. Men hun kunne jo ikke spise frokost, siden hun hadde overspist i går, mente hun. Han sa hun var fin og svært vakker, selv om hun sa at hun alltid var misfornøyd. Han inviterte seg selv til å spise med henne, passe på henne, og han laget belønninger om hun unngikk overspising og oppkast.

Hun visste hun var vanskelig. Hun følte seg ofte urimelig og følte at hun misbrukte hans godhet.

Hun innrømmet for seg selv at det var et noe underlig parforhold. Egentlig var det en trekant. De hadde vært i parsamtale hos psykiateren hennes. Han hadde sagt det. Han hadde sagt det med en litt lekende tone, som om han skulle gjøre det litt lettere for dem å ta inn over seg dette alvoret. Selvfølgelig hadde han rett. Det slo dem begge. Det var jo ikke de to, hun og ham. Det var de tre, hun, ham og bulimien. Og hun innrømmet for seg selv at om hun skulle velge, var hun nok nærmere spiseforstyrrelsen enn ham. De var et tettere par. Bulimien ødela livet hennes. Men samtidig opplevde hun den som trygg. Når noe ble vanskelig, som kritikk, usikkerhet, tristhet eller ensomhet, så kunne hun alltids hun og maten tre til side, bare de to. Hun kunne gjemme seg i overspisingen glemsel, og etter oppkasten nyte en kort stund renselen, eller gjemme seg i slitenhet og sløvhet; før skammen for alvor kom.

Og flere ganger anvendte hun spiseforstyrrelsen for å holde ham på lang nok avstand. Intimitet var ikke hennes greie, tenkte hun, både når det gjald kropp og sinn. Hun ble bedre, ikke minst takket være ham. Da våget han en dag å bryte forholdet. De hadde begge visst at strengt tatt var ikke dette et nært kjærlighetsforhold med en fremtid. En lang og gjensidig ungdomsforelskelse hadde forandret seg til hans gode omsorg. Det var snarere et terapeutisk forhold.

Hun var svært lei seg, men også lettet. Og nå som trekanten var over, ble hun utfordret til å tenke over sin nye situasjon. Igjen ante hun en sterk utfordring fra psykiateren, ikledd den samme lekende tonen. Han sa noe i retning av at ja, hva skal dere finne på nå da, du og spisegjemselen din. Senere sa hun, etter at hun var frisk. ”Omtrent på den tiden gikk det en faen i meg. Trekanten ble en tokant, men tokanter finnes jo ikke. Nå skal jeg vise dem at jeg klarer å være selvstendig.”