En oppgave som kan gis til pasienter er å skrive brev til henholdsvis ”vennen” og ”fienden” spiseforstyrrelsen. Noen – særlig de yngste – vil kunne oppleve dette som en underlig og vanskelig oppgave. Svært mange vil oppleve at et slikt spørsmål nettopp svarer til deres egne opplevelser.

Besvarelser på en slik oppgave demonstrerer med all tydelighet hvordan symptomer som utad sett kan synes svært like, psykologisk og relasjonelt kan ha mange meninger og funksjoner. Følgende er noen eksempler fra en gruppe pasienter som fikk i oppgave å skrive brev til spiseforstyrrelsen som venn og fiende. De representerer både anoreksi, bulimi og overspising. Alle er over tjue år.

”VENNEN”

Avgrensning

Brevene gir samlet en sterk opplevelse av hvordan kroppen brukes i grenseforvaltning. ”Grenser” er et begrep som anvendes og/eller tematiseres av brevskriverne, uten at dets presise betydning blir angitt. Spiseforstyrrelsen beskrives som en strategi for å installere grenser der hvor disse er svake eller utydelige. Det kan være å ramme seg selv inn.

Et liv er uro. Uroen må sorteres. Hvis ikke, blir det uutholdelig. I våre liv lages det praksiser for å skille meg fra andre? Det er mange mulige kroppslige praksiser som kan tjene funksjoner i en slik grenseforvaltning. Spiseforstyrrelsen kan forstås som retretter fra mange og motstridende krav – for å skaffe seg oversikt.

Nekteren kan sulte seg en grense. Renseren kan kvitte seg med det han eller hun er overfylt av. Overspiseren kan spise seg sitt vern av kropp mot de andre. Dette ser vi ikke minst i forbindelse med overgrep. Overopptatthet av mat og kropp er en isolasjon – på godt og vondt. Man holder de andre ute. Atferden skaper et avgrenset rom, noe som atskiller en fra de andre. Emily beskriver hvordan hun ”rammer inn seg selv” via det konkrete kroppsprosjektet.

Emily: Du … skjuler min myke, åpne sårbarhet og markerer mine utydelige kanter med skarpe, harde linjer; ikke noe diffust, vandrende selv, ingen tvil om hva jeg er, hvor jeg begynner og slutter, jeg blir fast og ikke-flytende. Sol har ofte beskrevet sin opplevelse av å være invadert av foreldrene. Hun følte seg invadert på forskjellige vis. Én ting var farens stadige kommentarer om hennes utseende, hvorvidt han syntes hun var vakker eller ei, og om hennes vekt. En annen var morens forsøk på intimitet. Hun opplevde at moren søkte en venninne i henne, og ikke minst en å betro seg til og trøste seg hos.

Sol visste ikke hvordan hun kunne avgrense slike tilnærmelser fra moren, fordi hun syntes så synd på henne. Om hun avviste henne, følte hun at hun såret henne, og det bidro ytterligere til Sols betydelige dårlige samvittighet over å være en dårlig og mislykket datter.

Sol: …vi var på høyden når det gjaldt GRENSER, i en ellers grenseløs verden var du og jeg sikre i vår grense. I en verden med tom mavesekk og med avføringsmiddel etter spytoktene, var vi dønn sikre, den grensen var HELT SIKKER, og de andre hadde ikke noe valg, de måtte respektere den grensen vi satte.

Å bli noen

Nina fungerer helt marginalt. Hun er avkreftet og avhengig av praktisk hjelp av sine gamle far og en tante. Til tross for dette kan hun omtale sin tilstand med en viss stolthet.

Nina: Du gjør meg unik! Jeg kan ikke bli forvekslet med noen andre fordi jeg avtegner meg med tydelige omriss fra resten av verden! Du gir meg en entydig identitet. Ingen andre mennesker har anoreksi på akkurat samme måte som meg! Jeg skiller meg tydelig fra alle andre mennesker. Ved å være tynn unngår jeg å være alminnelig. Tanken på å være alminnelig er forferdelig, fordi det er å være ingen.

Forenkling

Subjektive erfaringer av kontrollsvikt, grenseløshet og at kravene er for mange og motstridende, blir forsøkt møtt med forenkling og entydiggjøring via reduksjon som kroppslig og dietetisk strategi. Å vie seg til et avgrenset prosjekt om kropp og mat kan gi illusjonen/opplevelsen av at noe er helt og sluttet.

Sol: Jeg husker godt du kom, verden var vanskelig, alt var bare kanskje; mor og far skulle kanskje skilles, vi skulle kanskje flytte på landet, jeg skulle kanskje få hund og jeg skulle liksom bare være der og være for liten til å skjønne noe. Alt var bare DOBBELT. Samtidig ble alt etter hvert bare kaos; ingenting stemte; ting var ikke sånn som jeg så dem, sa de. Jeg syntes verden var vanskelig, men det stemte ikke, sa de. Mor og far var ikke uvenner, så jeg ikke alle konfekteskene og blomsterbukettene far kom med da? Da kom DU, du var helt usynlig, like usynlig som jeg ble da ting ikke stemte. Sammen kunne vi gjøre det meste. Du beskyttet meg, kjente meg fra topp til tå fra første stund. Det var utrolig deilig. …

…at DETTE med å la være å SPISE, og så flykte fra problemene hjemme og misunnelsen for å være en ”vellykket”, pen direktørdatter på skolen, var bare helt enorm… Endelig hadde jeg funnet en måte å skaffe ORDEN på i en verden som bare hadde vært kaos. Oversikt over hvem man er og sin egen plass i relasjoner til andre, fremheves av mange med spiseforstyrrelser som et kjerneproblem.

Forutsigbarhet

Nært beslektet til forenklingen og behovet for oversikt, er behovet for forutsigbarhet.

Nina lever alene. Hun spiser den samme dietten hver dag, med eksakt veiet og kaloriberegnet mengde mat. Hun er i arbeid, men må si nei til initiativ som representerer et brudd med hennes rigide livsstil. Slik forblir hun alene etter arbeidsdagens slutt. Ingen kino, ikke noe teater, knapt noen sosial omgang overhodet. Å bryte med dietten opplever hun som svært truende, både når det gjelder mengde og type mat. Livet fattiggjøres til det ytterst konkrete og til detaljer. Å ha strenge ritualer kan gi illusjonen av den kontroll som ligger i forutsigbarhet.

Nina: Når jeg i min anorektiske tilstand holder meg til et fastsatt matopplegg som opprettholder vekten på et svært lavt nivå, bidrar dette til å skape den trygghet og stabilitet i tilværelsen som jeg alltid har savnet.

Nina tydeliggjør gjennom sine skriftlige utsagn noe som er svært vanlig å observere ved anoreksi-tilstander: Den uttalte frykten for forandringen i seg selv. Hun har mange ganger gitt uttrykk for at hun innser at hennes vekt er livstruende, og at hun kunne tenke seg å være mer normalvektig. Men da skulle hun ønske seg at hun kunne våkne en morgen og at vekten var normalisert. Det hun frykter mer enn vekten, er selve det å tre inn i en tilstand av forandring. Det betyr å slippe tøylene, bevege seg fra de mat- og kroppsritualene som gir henne en viss opplevelse av kontroll, og å kaste seg ut i en truende uforutsigbarhet. Tankene på forandring utløser fantasier om å miste enhver kontroll over så vel mat og vekt som følelser. Nina har i sitt liv med spiseforstyrrelsen hatt en periode på om lag to år hvor hun var bulimisk og overvektig. Denne perioden opplevde hun som svært smertefull, og hun er livredd for å skulle gjenoppleve dette.

Nina: Jeg orker ikke flere forandringer. Jeg vil at tingenes tilstand skal vedvare over tid, slik at tilværelsen blir mest mulig forutsigbar.

Renselse

Sol ønsker – som hun selv sier – å være plettfri. Hun har behov for å føle seg ren. Hun svinger mellom anoreksi og bulimi. Hun renser seg på tre måter. I enkelte perioder vegrer hun maten. I andre kaster hun opp og bruker doser avføringspreparater. I tillegg til å vegre mat og væske, vegrer hun også sosiale relasjoner. Hun isolerer seg mye i sin leilighet.

Sol: Jeg ble jo så REN, jeg skitnet meg verken til med mat, snakk med andre mennesker eller skitt på kroppen.

Det er særlig i situasjoner hvor hun er mer sosialt aktiv, forsøker å etablere venne- og venninneforhold og søker seksuell kontakt med menn, at hun kaster opp. Å kaste opp er for henne både en rituell renselse, men også et uttrykk for en fysisk ubehagelig opplevelse av det overfylte. I en del situasjoner kaster hun opp før hun skal til viktige møter, eksempelvis jobbintervjuer.

Glemsel

En delstrategi av å avgrense seg er å forsøke å stenge tanker og følelser ute: å forsøke å glemme. Beate overspiser. Paul har bulimi.

Beate: Istedenfor å kjenne på den første kjærlighetssorgen ble jeg kjent med deg, du hjalp meg til å glemme. … Hver gang jeg var ensom eller følte tap eller redsel for å miste, fanget du meg inn og fortrengte alt jeg skulle ha vært eller burde ha bearbeidet for å bli et helt menneske.

Paul: Du hjelper meg å sperre ute negative tanker, følelser og opplevelser. Jeg har ikke tid til å tenke på annet enn hva jeg spiser, hvor mye jeg trener – du tar all energien og oppmerksomheten min.

Bedøvelse

En meget nært beslektet funksjon er å lindre opplevelsen av psykisk smerte og kaotiske følelser –å dempe angst og å lade ut spenninger. Spiseforstyrrelsen kan være å gjøre seg (u)behagelig nummen. Den demper og skjuler egne følelser.

Line: Når tanker og følelser lager kaos i hodet mitt og uroen farer gjennom kroppen min, da er du der. Ofte må du hyle for å nå igjennom bråket i hodet mitt, men det gjør du gjerne for å hjelpe meg. Du leder meg til kjøkkenet mens du med rolig stemme forteller hva det vil gjøre med meg. Jeg vet det, allikevel er det godt å høre det. Det ligger bestandig en liten redsel der for at det ikke vil virke denne gangen, men du beroliger meg. Heldigvis er kjøleskapet nesten fullt, det passet du på tidligere i dag. I morges, da vi hadde dagens første, minnet du meg på å handle så det holdt til hele dagen. Hva skulle jeg gjort uten deg? Jeg tar tak i det første jeg ser, og stapper det i munnen. Du hadde rett, det vil virke nå og. Snart er jeg i landet Ingenting. Hendene mine putter mat i munnen, du holder rundt meg, men ellers er det Ingenting. Ingen smak, ingen lukt, ingen lyd. Ingen tanker, ingen følelser. Ingen uro.

Rus

Ved sult beskriver mange en særegen fintfølelse, en blanding av sløvhet og en euforisk skjerpethet. Nina beskriver to kvaliteter i euforien: På den ene siden triumfen over å lykkes med å klare seg uten mat. Og på den andre siden den fysiologisk betingete svimmelheten. Nina påstår selv også at hun tidligere har hatt sulthallusinasjoner. En gang vandret hun nedover Karl Johan, Oslos hovedgate, og opplevde at hun svevde over gaten i stedet for at føttene berørte bakken. Hun følte seg usigelig lett.

Nina: Jeg ruser meg på deg. For å slippe å oppleve redselens pinsler må jeg konstant ruse meg på deg. Men jeg innrømmer at det er en strutsestrategi. Jeg kan ikke alltid flykte unna realitetene. … Du er en narkotisk gift som midlertidig gir en god, men livsfarlig rus. Helvete lurer hele tiden i bakgrunnen.

En hamsunsk følelse: Jeg hadde ingen Smærte, min sult hadde stumpet den av; i dens Sted følte jeg mig behagelig tom, uberørt av alting omkring mig og glad over at være uset av alle. Jeg la Benene op paa Bænken og lænet mig bakover, saaledes kunde jeg bedst føle Avsondrethetens hele Velvære. … Jeg var kommet ind i Sultens glade Vanvid; jeg var tom og smærtefri og min Tanke var uten Tøiler. … Jeg var blit drukken av Sult, min Hunger hadde beruset mig. Knut Hamsun: Sult

Slike funksjoner ved spiseforstyrrelsene er svært analoge til hva vi finner hos mange rusmisbrukere. Rusens teknikker er mange: kjemiske midler, lyd, dans, erotiske, religiøse eller andre former for kollektive ritualer. Rusens funksjon er å søke den ekstatiske bevisstheten. For noen betyr dette ekstase i betydninger som begeistret, henført og henrykket, mens det for andre er nærmere betydninger som time-out og unntaket fra den krevende hverdagen. For enkelte kan en slik ruset erfaring også gi opplevelser av noe spirituelt – av det som er utenfor det hverdagslige. Flere selvhjelpsorganisasjoner for spiseforstyrrelser samler i sin terminologi forskjellige former for symptomatisk atferd under kategorien ”matmisbruk”, noe som understreker likhetstrekkene med rusmisbruk.

Oppmerksomhet

Unn har anoreksi.

Unn: Ved å være tynn viser jeg to ting: Jeg viser dem at jeg kan noe, og det gir meg oppmerksomhet. Jeg viser dem også at jeg er syk. Og det trenger jeg. Da er de forsiktigere med meg.

Alibiet

Paul: Det er mye jeg ikke får til. Det er vel derfor jeg har fått bulimi. Men ved å ha bulimi har jeg fått en unnskyldning for ikke å få til. Det er en ganske snedig runddans.

”FIENDEN”

Med henvisning til det ovenstående vil det for mange være aktuelt å tale om ”vennen som svek”. Jo mer tiden går, desto større kan de psykologiske, sosiale og fysiske skadene bli.

Line: Så får du det som du vil ha det, vi er alene igjen. Bare du og jeg – og en pose fra ”Thanks Heaven 7-Eleven”. Jeg har ingen fiender, men jeg har en venn som gjør meg vondt. Det er verre.

Avmakt og avhengighet

Brevene gir gode beskrivelser av hvordan det oppleves å ha mistet kontroll.

Emily: Du lovet å være min venn, å lede meg, å lære meg. Å hjelpe meg gjennom det vanskelige terrenget som lå foran meg, men du har lurt meg på en slem og utilgivelig måte. Prisen for vårt forhold har vært for høy, og nå er jeg dopet, avhengig av din fryktinngytende kraft, av dine forførelser. Du suget meg inn i din ondskapsfulle verden, en by av tomme, golde og uovervinnelige bygg hvor våre stemmer gir ekko når vi sammen går langs de kjølige fortauene. Jeg blir så lett desorientert i din by og mister mine holdepunkter – hvor er horisonten, og hva er opp, og hva er ned?

Skadet helse

Nina: Du fratar meg jo livet, kjærligheten, fargene og krydderet i tilværelsen. Du ødelegger helsen min, og du reduserer meg til en mumie. En uttørket plante som er i ferd med å dø, det er det jeg er. Jeg vet at et eller annet sted der nede, i det som kalles underlivet mitt, finnes to skrumpete rosiner som en gang var eggstokkene mine.

Utarmingen av selvet

Det som i begynnelsen kan oppleves som selv-fremmende, blir gradvis og nærmest lovmessig overskygget av det selv-ødeleggende og selv-utarmende.

Paul: Min ubønnhørlige streben etter å få en annen kropp fikk all min oppmerksomhet og energi. Det triste er jo at du ikke representerer en god og sunn redningsbøye for meg. Du fjernet meg fra de opprinnelige problemene, slik at jeg ikke lenger vet hvordan jeg skal takle dem. Du er en morken planke som sakte men sikkert synker og trekker meg ned i dragsuget. Jeg er sliten.

Sosial isolasjon

Flere skriver om sine forhold til spiseforstyrrelsen som et erstatningforhold – i stedet for mennesker. Paul var en av de mange som hadde følt seg sviktet i relasjonene til andre.

Paul: Alt og alle drev du bort. Først mistet jeg min vennekrets, så mistet jeg evnen til å se mine mål, så nærheten til min familie og alt rundt meg og til slutt meg selv. …

Når du reiser, står jeg igjen naken og kald, helt alene og uten noen form for beskyttelse mot omverdenen. Uten kontroll, jeg har ingen hud, hver dag blir som et åpent sår, hvor alt er fremmed og ukjent.

Negativ respons fra omgivelsene

Symptomene er en relasjon til andre og vil også prege hvordan andre forholder seg til den som har en spiseforstyrrelse. Lidelsen kan forsterke opplevelsen av “ikke å bli sett”, da det med spiseforstyrrelsens utagering er den konkrete atferden – og ikke personen som blir sett.

Nina: Min mor døde tidlig. Far giftet seg om igjen med hun som ikke likte meg. Far og stemor innså aldri at de ikke maktet å oppfylle sine mest elementære og grunnleggende oppgaver i forhold til meg. De er overbevist om at de såkalte ”problemene” i vår familie, utelukkende skyldes spiseforstyrrelsen min. Jeg ble ”problemet”. Spiseforstyrrelsen var i virkeligheten min reaksjon på deres manglende kjærlighet. Det var de som burde innse problemet. Ved at jeg ble syk, har de aldri trengt å innse dette ubønnhørlige faktum.