Betraktninger om spiseforstyrrelser og personlighetsforstyrrelser blir raskt betraktninger om overflate og dybde: Er spiseforstyrrelsen bare uttrykk for dypere personlighetsmessige konflikter. Og er det disse behandlingen bør rette seg mot? Eller er symptomene på spiseforstyrrelse i seg selv så sentrale at man må konsentrere seg om å redusere disse?

Svaret er både ja og nei.

Personligheten er rik. Forsøkene på å fange den i et diagnostisk språk kan bli vanskelig. Forsøkene på å definere personlighet i psykiatrien kan deles i tre grupper. Det er personlighetstrekk, beskrivelsene av personlighetens strukturer og personlighetsforstyrrelsene.

Personlighetsforstyrrelser har hatt stor interesse i psykiatrien de siste tiårene. En slik diagnostikk er etisk problematisk fordi det betyr å karakterisere mennesker og ikke bare deres symptomer. Det er kort vei fra diagnostiske utsagn til moraliserende utsagn: ”Hun er en skikkelig hysteriker!”, ”Han er typisk borderliner!”, ”En typisk psykopat!”

Symptomer kan være flyktige, mens personlighetstrekk er mer varige. Det er ikke bare etiske, men også praktiske vansker knyttet til personlighetsdiagnostikk. Pasienter med spiseforstyrrelser er ofte ved sykdomsdebut så unge at det er vanskelig å snakke om en stabil personlighet. Og hva er forholdet mellom symptomer og personlighet? Kontrollsvikt og impulsivitet ved bulimi kan eksempelvis forveksles med ustabiliteten ved ustabil (borderline) personlighetsforstyrrelse.

Det er kjent at psykiske symptomer som følge av feil- og underernæring kan feilaktig fortolkes som personlighetsavvik.

Ved spiseforstyrrelser er det noen kategorier av personlighetsforstyrrelse som er særlig aktuelle: Unnvikende personlighetsforstyrrelse er i følge forskningslitteraturen den vanligste ved anoreksi. Borderline personlighetsforstyrrelse knyttes ofte opp mot bulimi.

Kombinasjonen av borderline personlighetsforstyrrelse og bulimi er mer eller mindre identisk med et annet begrep: Multiimpulsbulimi. Ved multiimpulsbulimi er kaotiske matvaner bare ett blant flere former for sviktende impulskontroll, for eksempel rusmisbruk, selvskading, promiskuitet m.m.

Hvorfor er personlighetsdiagnostikk relevant?

Dobbeltdiagnose bidrar ofte til å komplisere det terapeutiske arbeidet. Det er vanskelig å etablere gode samarbeidsforhold, og det vil ofte kreves både ekstra tålmodighet og struktur fra behandleren. Ved personlighetsforstyrrelser behøver ikke bedring på ett område – som maten – å bety en generell bedring. Symptomreduksjon på ett område, kan bety symptomøkning på et annet. Dette utfordrer behandlernes evne til å se helhetlig. Arbeidet med slike dobbeltdiagnoser vil ofte være spesialistarbeid, og behandlingsperspektivene er ofte langvarige.