Selvfølelse

Ved spiseforstyrrelser er maten og kroppen blitt et språk for å takle følelser og livsproblemer. Spiseforstyrrelser handler så godt som alltid om lav eller svingende selvfølelse. Han eller hun erfarer dårlig kontroll over deler av livet. Kontrollen over maten og kroppen kan være forsøk på å oppnå kontroll og bedre selvfølelse. Ved å mestre kroppen og appetitten, mestrer man da noe. Eller maten og kroppen, som i overspising eller sult, kan være tilfluktsstedet fra ubehagelige og forvirrende følelser. Det er sted å gjemme seg. Enn så lenge.

Kroppen snakker

Spiseforstyrrelser er en uttrykksform hvor det konkrete og kroppslige blir helt sentralt. Følelser av lykke og ulykke, av suksess og nederlag knyttes gjerne til konkrete opplevelser av kropp og mat. Den spiseforstyrrete er fanget i sin opptatthet av det kroppslige.

Manglende ord på følelser

Den spiseforstyrrete har ofte ”dårlig kontakt med seg selv”. En tilsynelatende veltalenhet kan dekke over en bristende evne til å sette navn på egne følelser. På spørsmål om hva en føler, er svaret ofte ”vet ikke”. Følelser kan bli erfart som en diffus indre, ubehagelig spenning. I det kliniske arbeidet dukker ord som ”uro” og ”kaos” hyppig opp. Et slikt følelsesmessig ubehag kan bli forsøkt ”sultet vekk” eller ”spist vekk”.

Dårlig regulering av følelser

Spiseforstyrrelser uttrykker et ”doseringsproblem”. En manglende regulering av følelser kan kommer til uttrykk som en sårbarhet. Vonde følelser er vanskelig å utholde. Eller det kan komme til uttrykk i tenkning av typen enten – eller, alt-eller-intet. Dette gjelder både følelser og mat. Den anorektiske velger ”intet”. Den bulimiske velger også ”intet”, men sprekker, og det blir ”alt”. For overspiseren er det ”alt”. Om den spiseforstyrrete slipper til sine følelser av sinne eller tristhet, kan hun frykte at det ikke lar seg stoppe.

Avhengigheten av de andre

Lav selvfølelse kan bidra til en sterk avhengighet av å bli bekreftet av andre. Ofte søkes det mot prestasjoner – i skole, arbeid, idrett, venner og foreldre – for å få anerkjennelse. Noe av de som har en spiseforstyrrelse kan derfor ofte oppleves som ”den flinke”. Hun eller han er ofte den ”ytrestyrte” som kan gå langt i selvutslettelsen for å tilfredsstille andre.

Problem og løsning

Atferden har som regel en funksjon av å være løsning på noe. Men løsningen blir problemet. Forsøket på å få selvkontroll kan selv komme ut av kontroll. Kropper er mer enn språk. De er også biologi. Det er grenser for hvor mye de kan tuktes. Og da blir vondt til verre. Spiseforstyrrelser er et komplisert samspill mellom biologi og psykologi.

Mot og motivasjon

Mange er ambivalente til å bli friske. Selv om de lider, føler mange at de ”får noe”. De er redde for å gi slipp på dette. God hjelp forutsetter holdning og handling. Handling er konkrete råd og teknikker. Holdning er å anstrenge seg for å forstå. Hjelp handler om å skape trygghet for endring. Og det handler om å fremme mot hos dem som har spiseforstyrrelser: Mot til et bedre liv.