Når vi i dag snakker om en økning i forekomsten av spiseforstyrrelser i den vestlige kulturen, dreier det seg om to forhold.

• En reell økning de fem siste tiårene.
• En økt interesse for og dermed oppmerksomhet for ellers uoppdagete tilfeller.

Det er særlig innenfor bulimigruppen og overspising vi ser økningen. Det er den kaotiske matatferden som øker mest. De restriktive anoreksitilfellene utgjør en mindre del av økningen. Med meget strenge krav til metode og diagnose kommer flere internasjonale undersøkelser frem til samlete tall for anoreksi og bulimi til å være om lag 2 % av den kvinnelige befolkningen i den vestlige verden mellom 15 og 45 år. Av dette utgjør anoreksi 0,2-0,5 %. Om vi tar med en tredje diagnose, overspisingslidelser (BED), vil de totale tallene for forekomst øke – uten at vi helt vet med hvor mye. Men langt flere strever med mat, kropp og selvfølelse. Den vanligste debuten er før fylte 18 år.

Om å telle

Å telle er ikke så enkelt. Tall brukes som argumenter og bevisførsel. Men det sies lite om hvordan de er blitt til. Hvordan defineres spiseforstyrrelser? Hvor representativ er den gruppen som blir undersøkt? Kan tall fra en sammenheng overføres til en annen? Tallenes størrelse avhenger av undersøkelsenes metode. Man får høyere tall for forekomst om man anvender spørreskjemaer i stedet for diagnostiske intervjuer. Dette bør fortolkes som en betydelig underskog av subkliniske tilfeller, som ”nesten-diagnose” hvor den enkeltes problemer kan være meget store.

Omkring dem som tilfredsstiller kriteriene for diagnosene, er det mange som har kaotiske sammenblandinger av mat og følelser og som praktiserer sykelige metoder for slanking. Her gjengir vi estimater. Vi viser ellers til forskningslitteraturen.

Kjønn

Spiseforstyrrelser rammer først og fremst kvinner. Kjønnsfordelingen er om lag 90 % jenter og kvinner og 10 % gutter og menn. Vi ser visse avvik fra en slik kjønnethet: Barn før pubertet. Bulimi er en sjelden tilstand hos barn, mens prepubertal anoreksi – early onset anorexia – er en veldokumentert, om enn sjelden, tilstand. Ved denne tilstanden er andelen gutter langt større, omkring 30 %.

Overspisingslidelse (Binge eating disorder). Andelen menn i amerikanske undersøkelser er 35 %. Stoffmisbrukere. Blant narkomane ser vi en overhyppighet av spiseforstyrrelser, især bulimi. Slike symptomer kommer til syne særlig i perioder med stoffrihet. Overspising og oppkast er således et tema å være oppmerksom på i behandlingsprogrammer, kollektiver m.m. Og andelen gutter og menn er stor, over 40 %.

Demokratiske lidelser

Anoreksi ble tidligere oppfattet som rike pikers lidelse. ”Doctors’ Daughters’ Disease” var et amerikansk kallenavn. Fra Norge het det i en undersøkelse at anoreksi var overrepresentert i øvre sosioøkonomiske lag (Askvold 1982), fra Sverige at jentenes fedre i stor grad var ”vokterne av de tradisjonelle verdiene”, som dommere, rektorer og industriledere (Theander 1970). En mulig forklaring kan være at overklasse- og øvre middelklassekulturer har vært mer prestasjonsorienterte.

I en demokratisk kultur, demokratiserer vi også våre lidelser. Kulturen er mer enhetlig når det gjelder idealer og levemåter. I dag finner vi ingen særlig sosial skjevfordeling av spiseforstyrrelser. Dette skyldes ikke minst synliggjøringen av bulimi. Bulimi er en kanal for en rekke følelsesmessige problemer, og går på tvers av sosiale skiller. Det er ”lettere lært” enn anoreksi, men straks det er ”lært”, risikerer den å begynne å leve sitt eget liv.

Globalisering

Spiseforstyrrelsene vandrer på tvers av raser og etniske grupper. Det er vestlig forbrukerkultur som ser ut til å representere risiko. Vestens sterke vekt på subjektivitet, selvrealisering, myter om frihet og formbarhet, prestasjoner og en kommersiell kroppskultur er en farekultur. Vesten sprer i dag sin egen lidelse til miljøer over hele verden, til dem som etterstreber våre idealer og levemåter. Det finnes mange eksempler på at innvandrere er raske til å tilegne seg denne vestlige patologiske kulturen.

Risikomiljøer

Vi finner økte forekomster i miljøer hvor opptattheten av kroppens estetikk og kroppen som mestring er stor:

• Dans og ballett
• Fotomodeller
• Idrett på høyt nivå

Fysiske og seksuelle overgrep

En rekke undersøkelser kan enes om at om lag 30 % av de med spiseforstyrrelser har vært utsatt for fysiske og seksuelle overgrep. Dette er omtrent samme nivå som i andre grupper av psykiatriske pasienter, og høyere enn i normalbefolkningen. Tallene er noe lavere i den restriktive gruppen av anoreksi enn der hvor det er bulimiske symptomer.

Forløp

Hvordan går det? Vi regner at om lag 60 % blir helt friske. De øvrige fordeler seg på to grupper:
– Bedret, men kan ha restsymptomer eller andre psykiske plager.
– Om lag 20 % har et dårlig sykdomsforløp med kronifisering: vedvarende symptomer, komplikasjoner og forringet livskvalitet.
En del blir friske av seg selv – spontanhelbredelse – men man bør ikke stole på at å vente på dette er den rette tilnærmingen.  Absolutt ikke!

Dødelighet

Anoreksi er vår mest dødelige psykiatriske lidelse! Én metode for å måle dødelighet er standard mortalitetsrate, SMR: dødelighet i en befolkningsgruppe i forhold til dødeligheten i en sammenlignbar gruppe av normalbefolkningen. For anoreksi finner vi i en skandinavisk undersøkelse en SMR på om lag syv. Tall fra andre land er enda høyere. Dødsårsaker er henholdsvis selvmord og medisinske komplikasjoner til underernæring og av såkalte naturlige årsaker.

Om dødeligheten ved bulimi vet vi ennå for lite. Den er økt, men usikkert hvor mye. Død ved bulimi kan skyldes hjertesvikt ved elektrolyttforstyrrelser. Og dels skyldes det stor fare for selvmord. En slik risiko forsterkes av kombinasjon av bulimi og rusmiddelmisbruk.

Dødeligheten er lavere for dem som er i aktiv behandling enn dem som er utenfor behandling.