A. Motstand mot å opprettholde normal vekt i forhold til alder og høyde som resulterer i 15 % vekttap under forventet normalvekt.

B. Intens frykt for fedme eller for å legge på seg, selv ved undervekt.

C. Forstyrret opplevelse av kroppens størrelse og form, benektelse at vekttapet er alvorlig, eller at man sterkt knytter selvfølelse til vekt og utseende.

D. Fravær av menstruasjon hos jenter og kvinner.

TYPER: Ikke-bulimisk (restriktiv) type: Personen som har anorexia nervosa, har ikke gjentatte episoder med overspising. Bulimisk type: Gjentatte episoder med overspising.

Anoreksi er å begrense hva og hvor mye man spiser. De fleste som har anoreksi, beholder maten, mens noen kaster opp dersom de synes de har spist for mye. Noen har også overspisingsepisoder og mister den strenge kontrollen på matinntaket. Mange overdriver løping eller andre treningsmåter for å forbrenne kalorier.

De fleste begynner å sulte for å gå ned i vekt, men mange opplever etter hvert at de ikke klarer å spise; fanget av selve situasjonen spiser de stadig mindre. De mister kontrollen. Det kan skje en forvrenging av kroppsbildet. Man ser ikke lenger realistisk hvor tynn man er, men kan derimot se seg selv som tykk og stor.

En som har anoreksi tenker på mat og kalorier nesten hele tiden. Å sulte er et dramatisk forsøk på å undertrykke det å ha menneskelige behov overhodet, enten det gjelder mat eller andre menneskers omsorg. Vi kan tenke oss at på et ubevisst plan fryktes avvisningen om man gir uttrykk for sine behov og følelser. Mange opplever en følelse av å være sterkere enn andre, fordi de klarer å kontrollere behovene (mens friske folk gir etter for sine lyster og innfall!). Å presse kroppen ned i vekt kan også være et desperat forsøk på å «bli sett».

De fleste utvikler anoreksi i tenårene, men noen går inn i anoreksi i senere alder, gjerne i forbindelse med at det skjer dramatiske ting som det å få barn, skilles, oppleve dødsfall, bli mishandlet o.l.

Etterhvert blir det vanskelig å opprettholde den strenge kontrollen over matinntaket, og en del av dem som har anoreksi kan etter hvert gå over til bulimi eller overspising. Dette er særlig en risiko ved manglende behandling; eller ved for rask behandling hvor vektøkning og/eller tilpasningen til de andre oppleves som mer tap av kontroll. Bulimi defineres som overspising med etterfølgende renselse.

A. Gjentatte episoder med overspising. Overspising defineres som både
1) spising innenfor et avgrenset tidsrom, innenfor hvilket matmengden er større enn det som kan oppfattes som vanlig, og
2) kontrolltap over spisingen i dette avgrensete tidsrom, slik at man føler at man ikke kan stoppe spisingen eller regulere mengden av mat.

B. For å hindre vektøkning eller for å redusere vekten brukes oppkast, avførende midler eller vanndrivende medisiner, eventuelt i kombinasjon med streng faste/slanking eller fysisk aktivitet.

C. Selvfølelse er svært knyttet til vekt og utseende.

Overspisingen kan være alt fra tre-fire brødskiver til flere timers spising (og flere omganger med oppkast). I perioder kan noen ha ”spisekick” eller ”spiseorgie” mange ganger per dag, i andre perioder få eller ingen. De fleste er normalvektige. Mange utvikler bulimi i slutten av tenårene eller i begynnelsen av tyveårene. Dette er en periode av livet med store forandringer. En mindre gruppe debuterer med bulimi senere i livet.

Den bulimiske spiser for å døyve en sult, som kan være både psykisk og fysisk. Etterpå kommer renselsen. Å kaste opp etterpå kan føles som en lettelse. Det vanskelige er borte – enn så lenge. For mange med bulimi vil det å kunne kaste opp være den viktigste grunnen til at man overspiser. For andre er oppkasten den store ydmykelsen og skammen.

De siste årene har det vært en bevegelse mot å definere en tredje spiseforstyrrelse. Det dreier seg om overspisingslidelse – på engelsk binge eating disorder (BED). Det dreier seg om overspising uten renselse, og overvekt er en vanlig konsekvens. Episodene med overspising har mye av den samme karakteren som ved bulimi. På norsk har slike tilstander blitt omtalt som tvangsspising. Navnet er i ferd med å sette seg, men er kanskje ikke presist nok: Det har lite å gjøre med det man i psykiatrisk diagnostikk definerer som tvangssymptomer: som tvangstanker (noen blir skadet om jeg ikke følger mitt ritual), tvangshandlinger som å telle, sjekke og dobbeltsjekke m.m.

Overspisingslidelse er beskrevet som kategori i DSM-IV under gruppen av Eating disorders not otherwise specified. Denne gruppen er ennå ikke inkludert i ICD-10. Det er etter hvert skrevet en del vitenskapelig litteratur samt anbefalinger for behandling. Overvekt har hittil ikke vært en psykiatrisk diagnose, men som somatiske tilstander med mulige psykiske konsekvenser. Med overspisingslidelser som en ny kategori av spiseforstyrrelser er vi i ferd med å forklare visse former for overvekt som primære psykiske tilstander. I dette symptombildet er kontrollsvikten både i følelse og atferd helt sentralt. Vi kan se følgende tegn på et slikt kontrolltap:

A. Spiser raskere enn normalt

B. Spiser slik at man er ubehagelig mett

C. Spiser store mengder uten å være fysisk sulten

D. Spiser store mengder mat i løpet av dagen uten planlagte måltider

E. Spiser alene fordi man føler seg brydd over hvor mye man spiser, eller:

F. Føler skyld eller vemmelse eller blir deprimert etter overspising.

Overspiseren beholder maten i kroppen. Noen overspiser mye i løpet av kort tid, som regel fet eller kaloririk mat. Andre kan småspise litt hele tiden, slik at det i sum blir mer enn det kroppen trenger. Mange overspisere går på evig slankekur, en del har strenge fasteperioder mellom overspisingsperiodene, for å holde vekten nede. Noen kan holde en jevn vekt, mens andre går opp og ned i vekt, opptil 30 – 40 kg over kanskje bare noen måneder. Noen kan også ha normalvekt, men da er vi i et uklart grenseland mellom overspisingslidelse og bulimi. For noen kan overspisingslidelse være deres måte å debutere på som spiseforstyrret. For andre er dette et senere stadium på vei fra anoreksi eller bulimi.