Kulturens ubehag

Hva er det ”kulturelle” i en kulturlidelse som spiseforstyrrelser? Spiseforstyrrelser er det moderne Vestens etniske lidelse. Vi er produkter av vår tid, samtidig som tiden er summen av alle oss som lever i den. Den ene speiler seg i de mange, og de mange utkrystalliserer seg i den ene. Ett mellomledd er familien. Det er ikke lett å føre et tydelig språk om sammenhengene mellom hun og han med spiseforstyrrelse og kulturen. De er mange og sammensatte. Det følgende er overskrifter som kan stimulere refleksjonen. De kan alle betraktes som variasjoner over det samme grenseløse tema. I det utydelige søkes det overtydelige.

Det åpne mennesket

Moderne vestlig kultur er preget av uro. Vi lever i et historisk særtilfelle. Det er en kultur som henter sine idealer og kollektive bilder fra noe som ikke finnes: fra fremtiden. Essensen av det moderne er å bryte med tradisjoner, og i stedet sette forandring og omsetning. Nåtiden er ikke noe sted å oppholde seg. Uroen er således et kulturelt premiss, og ikke bare en tilfeldighet. Fascinasjonen og terroren ved det moderne kan formuleres i setningen: Den eneste stabile tilstanden er tilstanden av instabilitet.

Begrepet identitetskrise anvendes som diagnose ikke bare på individer, men også kulturen. Gamle identiteter skal brytes ned og nyskrives. Det er dette som gir det moderne samfunnet dets voldsomme energi og produktivitet. Slike vilkår kan gi personlige erfaringer av spenning og ekspansjon. Men uroen omkring oss kan også bli indre støy. Ytre fragmentering blir til indre fragmentering og en helvetesmaskin av tanker og følelser. Man erfarer lite kontroll over seg selv og sine omgivelser.

Tegnhungeren

Der hvor grenser er utydelige, må de skapes. Hungeren i spiseforstyrrelsen kan også fortolkes symbolsk som en hunger etter tydelige tegn. Grenser handler om å produsere identitet. Identitet baserer seg på evnen til å skille seg selv fra andre. Grenser forutsetter visse materielle tegn. Kroppens konkrete til stedeværelse gjør at den er rede til å bli brukt som symbolsk redskap. Eller som det heter i informasjonsteknologiens tid: Kroppen er et display.

Mot det diffuse skapes i spiseforstyrrelsen en grense som individet selv preger med sin innskrift, skrevet i kjøtt. Kroppens konkrete karakter gjør at den i kulturen blir tildelt oppgaver som ligger utenfor det tradisjonelt kroppslige. Kroppens konkrete tale er at den via overflaten formidler dype budskap om estetikk, moral og psykologi. Den slanke kvinnekroppen er attraktiv som en realisering av et skjønnhetsideal. Men at dette er vår tids skjønnhetsideal handler om at i en vestlig overflodskultur er slankheten også bilder på selvkontroll, disiplin, effektivitet og moralsk styrke.

Den ideelle kroppen

I formuleringen ”genes or jeans?” om årsaker til spiseforstyrrelser kan vi trygt konstatere at det også er ”jeans”. Vestlig kultur er ekstrem i sin opptatthet av kroppen som tegn på personlig og sosial suksess. Det handler mye om slankheten som et skjønnhetsideal, og etter hvert også mer sunnheten. Men det handler om flere former for disiplinering: Om det sunne. Det er ikke sikkert at vår jagete opptatthet av det sunne nødvendigvis er sunn. Disiplinering finnes også i idrettens jakt på grenseoverskridelser.

Spiseforstyrrelser må sees i sammenheng med det ytterliggående slankhetspress som formidles av reklame, medier – ikke minst de sosiale som Instagram, Facebook osv. Medieindustrien med mer eller mindre løgnaktig slankepropaganda, med manipulerte bilder av modeller utgjør en udiskutabel risikofaktor.Befolkningsundersøkelser viser at forekomsten av spiseforstyrrelser i en gitt befolkning er proporsjonal med forekomsten av slankeatferd i den samme befolkningen.

Oppmerksomheten om de ideelle kroppene produserer mer kroppsmisnøye. Flere dyrker sine kropper for at de skal ligne noe ideelt, og de fokuserer ikke på hva de har og hva de lykkes med, men på hva de mangler. Samtidig er det mange med spiseforstyrrelser som ikke definerer seg i forhold til idealet om skjønnhet og til magasinenes og reklameboardenes modeller. Foreldrenes fokus og ikke minst egen misnøye ser ut til å smitte barna deres.

Øyets kultur

At reklame og medieskapte idealer har slik makt over oss, handler nok om at vi er på jakt etter noe å ligne på og strekke oss etter. Men det handler også om at vi lever i en visuell tid. Bildemediene dominerer hverdagen. Vi lever i en øyets kultur som utsettes for industrielle mengder med bildeflater. Dette definerer også forholdene mellom mennesker. Vi ser mer enn vi kjenner og tar på. Vi forholder oss til hverandre gjennom betraktende blikk: Dypt og grunnleggende overfladisk.

Evig ung

Å vokse opp er å leve i noen alvorlige ambivalenser og paradokser. Vi bekjenner oss til utviklingen, og det er derfor logisk at den uferdige ungdommen er den livsfasen vi mytologiserer. Det ungdommelige forbindes med vitalitet. Ungdommen er tidsånden. Ungdom er blitt en erotisk, estetisk og kommunikativ myte som voksne orienterer seg mot.

Dette har både sjarmerende og problematiske sider. Å bli voksen er ikke medfødt. Kroppen vokser seg til, men den følelsesmessige utviklingen forutsetter at vi har noen å lære av. Det problematiske kan være at det er vanskelig å bli voksen når de såkalte voksne selv insisterer på å være unge. Ungdom går ikke i opptrukne spor, men må kontinuerlig skape og skrive sine egne liv. Dette betyr frihet og eksperimentering. Men det betyr også å være sårbar og overlatt til seg selv. Man er utsatt.

Den urolige familien

Moderne familieliv er også rik på ambivalenser og dobbeltheter. På den ene siden er familien ganske løst organisert. Innenfor slike løse rammer finnes det store krav til å få mye: kjærlighet. Oppgaven med å formidle kjærlighet kan virke grenseløs: Når er det nok? Moderne familieliv er ikke minst knyttet til forventningskriser. Utakknemligheten har gode vekstvilkår. Man savner oppmerksomhet og bekreftelse og synes ikke at man har fått nok.

Familiens dilemma kan også være dens utydelige hierarkier. Den tradisjonelle vertikale familie med foreldre øverst og barna nederst er endret i mer horisontal retning: Man ligner mer på et team. Det fremmer kameratskapet, men utfordrer barnas trygghet. Hvor tilfredsstillende er det for en datter å høre sin mor omtale henne som sin beste venninne?

Individet og forventningene

Vi lever i selvets kultur. Det moderne individet er et psykologisk menneske, som i stor grad reflekterer over seg selv. Dette mennesket må sees i sammenheng med det som kan kalles inderliggjøring, og med individualisering. Inderliggjøring er knyttet til at ytre autoriteter som Gud og Djevel, konger og biskoper, trer tilbake. Ytre konflikter blir da til indre konflikter. Gud og Djevel dør ikke, de forandrer seg til personlig psykologi, til indre egenskaper og ambivalenser. Dette stiller store krav til mennesket, til en psykologisk selvkontroll som skal husholde det hele. Individualiseringen er å løfte den enkelte frem fra gruppen – både som juridisk, moralsk og psykologisk aktør.

Prisen for dette kan være ensomheten, opplevelsen av å stå alene. En sentral myte er formbarhetsmyten: Det er opp til oss å bli det vi ønsker. En slik myte er selvfølgelig ikke sann. Mytens bakside er imidlertid misnøye med å ikke strekke til og komme så langt vi ønsker. Det er svært oppskrudde forventninger til hva en selv skal klare i selvets kultur: selvrealisering, selvbilde, selvkontroll, selvstendighet, osv. Det er slitsomt å skulle være så mye selv hele tiden.

For mange blir det for mye. Spiseforstyrrelsen kan forstås som en redningsmanøver. En metode for å objektgjøre seg selv for å overleve som subjekt: Det er som tynn jeg er noen. Kroppen og kroppsritualene blir arenaer for mestring og for retretter.

Maten – fritt beite

Maten er alltid mer enn det som er på tallerkenen. Mat er næring for kropp og sjel. Den er et kommunikasjonssystem, mentale bilder, skikker, situasjoner, takt og tone. Maten er familie, oppvekst og minner.

Den grenseløse maten handler om at fellesmåltidet er i sosial endring. På ett tiår spiser den norske familien ett mindre varmt fellesmåltid ukentlig. Fellesmåltidet som sosialiserende institusjon trues av private relasjoner mellom individet og maten. Snacking er et nyord for kaotiske matvaner. Beiting kan være en norsk oversettelse. I stedet for regulerte måltider, kan det daglig være mange mini-måltider med turer til og fra kjøleskapet, eller gatekjøkkenet. Fast food er et eksempel på grenseløs mat, som kan spises til alle døgnets tider. Maten speiler en travel kultur. Ikke minst i et biologisk perspektiv kan man tenke seg hvordan en kaotisk organisering av næringsinntaket kan bidra til forstyrrelse av følsomme biologiske balanser.