Prinsessen på erten

Stines stefar var en dag svært oppgitt. Han så på tallerkenen hennes. Der var det ikke mye. ”Hun er som prinsessen på erten,” sa han, ”men hun spiser den ikke.” De var enige om at hun laget et helvete for alle.

Hun hadde vært så blid og hjelpsom. Nå ble hun taus og tilbaketrukket. Hun abonnerte på et blad. Moren pleide å lese det etter henne. Nå sa hun plutselig at moren ikke fikk se det: ”Skal du ta alt som er mitt?” Hun bodde sammen med moren, stefaren, en yngre bror og en eldre stesøster. Hun hadde gått ned i vekt. Hun spiste bare mat som hun hadde handlet sammen med moren. Hun tvang seg med på morens handleturer. Hun puttet varer i handlekurven, nøyaktig de samme hver gang. Hun laget styr av at det måtte være samme fabrikat. Hun leste om igjen og om igjen på emballasjen om kalorier og fettprosent. Det var bare lettprodukter. Hun tok demonstrativt ut igjen ting som moren la ned i kurven.

Moren argumenterte, men Stine overkjørte henne fullstendig med sin besluttsomhet. Hun satt med de andre ved middagen, men spiste annen mat. Stine tok kontroll over kjøkkenet. Hun aksepterte ikke lenger at andre laget hennes mat. Hun laget den selv, omstendelig og fordrev andre vekk fra kjøkkenet med sine strenge miner. Når andre laget mat til seg selv, overvåket hun dem som en hauk, for at de ikke skulle bruke og fete til hennes eget kokeutstyr. Hun så for seg hvordan fettet kunne fly gjennom rommet og lande i hennes teflonpanne.

Hun var drevet av en tvang. Om moren satt og leste i en avis som stefaren nettopp hadde holdt i, tok hun den ut av morens hender og kastet den i peisen. ”Fete fingre,” sa hun. Det var tvang, men det var også dårlig skjult sjalusi og raseri. Hun arbeidet seg inn på de andres enemerker.

Hun mente at de andre også måtte spise ”sunnere”. Hun sa hun ville lage mat til alle, men dette ble nektet. Da overvåket hun moren og tvang henne til å lage kalorifattig mat til de andre. Moren orket ikke å stå imot. Dette skapte en konflikt mellom moren og Stines stesøster. Denne så på Stine som en bortskjemt unge og moren som svak. Stesøsteren gjorde opprør ved langbordet mot vannbaserte sauser og dårlig stemning.

Noe måtte skje. Familien var i ferd med å gå i oppløsning. De tok kontakt med en lege. Stine ble motvillig med til ”den teite fyren” og tok blodprøver. De fikk også beskjed om at de ville bli innkalt til barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk i løpet av et par måneder. Et par måneder er lenge når man ikke spiser.

Stefaren var travel. Han hadde mye å gjøre, og en ansvarsfull jobb. Moren var redd for å belaste ham med sin datters problemer. Hun sov dårlig om nettene, og var rådvill. En dag var hun helt utslitt og ba ham om hjelp. Han var forståelsesfull, og tok flere kontakter. Han trykte på knapper, og i løpet av et par dager var Stine hos en erfaren psykiater. Hun hadde gjort dette før. Stine skvatt til over hvor mye han forsto. Gradvis demret det for henne at hun hadde et problem. Stefaren lovet å engasjere seg mer og avlaste sin kone. Psykiateren bidro også med en helt enkel kostliste.

Foreldrene jobber videre på denne kostplanen, innså at de måtte kompromisse inn noen lettprodukter, men med håp om å holde vekten stabil. En dag stefaren skulle passe på at hun spiste, og hun ikke spiste, mistet han kontrollen. I nærmere en halvtime hadde han sett på hvordan hun delte en skive agurk i tjue biter. Først kjeftet han, så slo han hardt i bordet. Både han og Stine ble sjokkerte. Konens replikk var sarkastisk: ”Hvordan kan du oppføre deg slik overfor en som er syk? Det er åpenbart at hun ikke er din datter. Du må huske at hun ikke er en av dine ansatte.”

Mer måtte skje. Stine var skeptisk, men hun aksepterte møtene med psykiateren. Gradvis var hun mer villig til å jobbe med sakene. Det ble laget en kostplan for moderat vektøkning, og det ble skrevet ned detaljer for hvor lenge et måltid maksimalt skulle vare, hvem som gjorde og sa hva, men ikke minst hvem som ikke skulle blande seg osv. Behandleren ba om at alle skrev under. Stine skrev under med falskt navn. Dette ble oppdaget. Timen var over, og de fikk beskjed om å bruke helgen til å få henne til å signere. Hun signerte i bytte mot et løfte om en Syden-reise.

Da hun først hadde signert, samarbeidet hun bedre. Rutinene var klarere, mye var mer oversiktlig, og hun kjente at det faktisk gjorde henne godt. Riktignok hadde hun vært rasende på sine foreldre, moren for hennes svakhet og stefaren fordi han hadde jaget vekk hennes egen far. Men hun hadde ikke ment å være så rasende. Hun innså at hun hadde mistet kontrollen over sitt sinne. Nå var det ukentlige samtaler. Av og til var hun alene, andre ganger var foreldrene med. Dels forhandlet de om regler og rutiner, men mer og mer om alt annet.

Stine merket at hun nøt rutinene. Hun ble både ydmyk og imponert over hvordan foreldrene stilte opp for henne. Når hun tvilte, trodde de. Hun var mye plaget av skyldfølelse: Hun tenkte at hun hadde laget et helvete for dem. Og det hadde hun jo. Men når de voksne viste seg som så voksne voksne, følte hun seg trygg. Det var godt å gi seg hen til noen som var sterkere enn henne selv. Hun slapp mer av kontrollen – og kjente at det var godt. Og når hun så gjorde, kom følelsene. Behandleren hjalp henne til å utforske: trygg/utrygg, savn, lengsel, redd, sint, glad og så videre. Og hun var jo glad i dem.

Etter atten måneder dro de til Taormina på Sicilia. Det var første gangen hun ikke hadde med matvekten. Hun badet, og kjente at hun hadde en kropp. Italienske gutter flørtet med henne. Hun ble overrasket over at det interesserte henne. Men det gjorde det. Var dette det de kalte lyst? Før hadde hun vært anorektiker. Det hadde vært hennes tvang, men også en identitet. Nå hadde hun restene av en spiseforstyrrelse. Og det kan man gjøre noe med, tenkte hun. Det virket som om foreldrene slappet av. Eller var det vinen?