Hun begynte å speile seg. Og hun begynte å veie seg. Nei, hun var slett ikke fornøyd med seg selv. Hun spiste betraktelig mindre. Hun gikk ned, og i begynnelsen gikk det raskt. Hun kjente at hun var meget fornøyd. Det var noe av det beste hun hadde gjort. ”Endelig er det noe jeg får til.”

Om våren. Foreldrene ble svært urolige. De snakket om spiseforstyrrelse. Hun nektet. Hva var for øvrig spiseforstyrrelse? Hun hadde jo grepet på verden. Hvordan kunne hun ha en lidelse, hun som ikke led? Hun kunne riktignok bli litt redd av og til. Først og fremst var hun irritert på alle som maste og blandet seg inn. De ville ha henne til lege. Men nei, hun ville ikke til noen feter. Dette var hennes eget. Hun lot seg presse til å spise litt mer, for å slippe bråket. Men hun lurte dem også. Noe av maten gikk til hunden. Den la på seg.

Om sommeren. Hun dro på språkkurs til England. Hun ville vekk fra maset. England ble ikke som hun trodde. Hun savnet mor og far, selv om hun hadde trodd det motsatte. Været var dårlig. Hun fikk ikke kontakt med de andre elevene. Og hun likte ikke vertsfamilien og alt ølet de drakk. Og hun likte særlig ikke den engelske maten. Hun spiste ingenting, iallfall nesten ingenting.

”Etter noen dager var det som om jeg helt mistet kontrollen. Det var ikke lenger jeg som styrte slankingen, men slankingen som styrte meg. Jeg klarer ikke å tenke på noe annet nå. Tankene om mat forfølger meg hele dagen. De forfølger meg også om natten. Jeg drømmer at jeg fråtser. Jeg klarer ikke lenger å konsentrere meg på skolen. Jeg er ikke i stand til å være sammen med andre, fordi tankene mine er et annet sted. Jeg er som besatt, og det er forferdelig.
Først følte jeg meg ensom. Så ble jeg ensom.”

Spiseforstyrrelsen blir en dobbelt kontrollsvikt. Hun mister kontrollen over det som skulle hjelpe til å gi mer kontroll.