Han var tretten år gammel. Han hadde alltid hadde en veldig appetitt. I begynnelsen hadde moren vært delvis i stand til å kontrollere dette ved å begrense hva han fikk. Men etter hvert som han ble eldre, lot han seg ikke begrense i samme grad. Han tok seg til rette i så vel kjøleskap som fryser. Senere stjal han penger for å kjøpe søtsaker, sjokolade og kaker.

Han var overvektig. Dette plaget ham. Men han følte ikke at han hadde noe kraft til å gjøre noe med det. Han ble ”den fete gutten”, noe han stadig fikk høre av de andre. Det ble vanskeligere og vanskeligere å få og beholde venner. Han hadde aldri gjort det særlig godt på skolen. For å trøste seg, spiste han mer. Det var en ond sirkel. En slik overspising skiller seg fra bulimi ved at det ikke er forsøk på rensende atferd. Opptattheten av å gå ned i vekt er ofte også mindre. Men som ved bulimi er det en klar tendens til å overspise i følelsesmessig stressende situasjoner.

Allmennpraktikeren hadde søkt hjelp hos en klinisk ernæringsfysiolog, som arbeidet på fylkessykehuset. Hun forsøkte å arbeide sammen med ham om vektreduksjon og økt fysisk aktivitet. Men det virket snarere mot sin hensikt. Han manglet både motivasjon og styrke til å følge hennes program. Også her følte han seg mislykket.

Via den pedagogisk-psykologiske tjenesten som var knyttet til skolen, ble han så henvist til en psykolog. Psykologen ønsket å sette fokus på Simens elendige selvfølelse. De arbeidet med konkrete oppgaver for bedre mestring, og de forsøkte å bedre hans funksjon i forhold til de jevnaldrende. Men ikke minst: De snakket sammen. Psykologen spurte, og etter hvert ble det flere og tydeligere svar. Både moren og Simen følte seg truet av faren. Han bodde ikke sammen med dem. Han hadde forlatt dem da Simen var to år. Men det hadde skjedd en rekke ganger at han hadde oppsøkt dem i fylla. Flere ganger hadde han vært voldelig overfor moren. Simen var forvirret over at moren til tross for dette, fortsatt oppførte seg som om hun savnet dem.

Psykologen innkalte moren, og han fikk sin bekreftet mistanken om at hun hadde vansker med å være konsekvent i sitt forhold til Simens far. I det ene øyeblikket ble han omtalt som psykopat, i et annet som den som hun savnet. Simen fortalte flere og flere detaljer fra kontakten med faren. Psykologen kunne ikke bli sittende med en slik informasjon. Det ble noen måneder med møter og flere møter. For å gjøre historien kort: Barnevernet ble trukket inn, og flere ting ble satt på plass. Det ble laget regler, faren deltok på et par samtaler med Barnevernet, og mor fikk sin egen kontaktperson der. Simen viste en åpenbar lettelse.

Disse tiltakene bidro til at psykologen og Simen fikk mer arbeidsro. De arbeidet noe, men egentlig lite med selve kostreguleringen. Å øke selvfølelse og sosiale kontakter var på nytt fokus. Etter ett års kontakt hadde Simen tatt av noen kilo. Den diffuse uroen var ikke like påtrengende. Han ga uttrykk for at det var en større fremgang den dagen han hadde blitt bedt med på hyttetur.