Mias historie

Etter denne telefonen fikk mor mer til å stemme. Matvanene hadde blitt særere, men først og fremst var datterens humør ustadig. Hun svingte mellom irritasjon, plutselig raseri, gråt og så en overdreven vennlighet – som om hun skulle gjøre alt godt igjen.

Foreldrene søkte kontakt med en privatpraktiserende psykiater. Han inviterte alle fire, også storebroren. Timen passet ikke for broren, da han hadde tentamen. Og Mia blånektet. De ringte psykiateren og spurte hva de skulle gjøre. Han ba foreldrene komme uansett. Han virket svært avslappet på at hun ikke kom, så lenge han visste at Mia hadde en viss kontakt med helsesøster. Timene hos psykiateren ble dels brukt til å tenke høyt om Mias situasjon og hva de kunne gjøre. Men gradvis handlet det mer om ekteskapet, som lenge hadde vært vanskelig. Foreldrene fikk to oppgaver av psykiateren. Den første var å fortelle Mia at de hadde sagt ja til å gå i parterapi hos psykiateren. Den andre var å be om Mias tillatelse til at helsesøster og psykiateren kunne ha kontakt seg imellom om Mias og familiens situasjon. Mia sa ja.

Helsesøsteren beskrev overfor psykiateren at Mia virket lettet. Og helsesøsteren følte seg tryggere som hovedbehandler for Mia så lenge hun hadde legen som veileder i ryggen.