Min egen kamp
I en annen familie ble man enige – sammen med datteren Anne som hadde bulimi – om at det ikke skulle drives noen form for kontroll.
Annes historie
Foreldrenes inngripen hadde hun opplevd som provoserende. De hadde ikke vært særlig konsekvente, impulsive og mest drevet av sitt eget humør. Og hun opplevde dem som hjelpeløse. Jo mer de engasjerte seg, jo mer syntes hun synd på dem, og jo verre fikk hun det selv. Hun hadde ingen problemer med å lure dem, og hadde ikke lyst til å bli minnet om dette.
Hun ba om å få vise seg selv og omgivelsene at hun maktet å vinne mer kontroll.
Det virket.