Hannas historie

Hun hadde holdt spiseproblemene skjult i tre år. Hun forsto at hun måtte involvere moren da denne gradvis kommenterte all maten som forsvant. Det revnet da kransekaken til fars femtiårsdag var vekk. Hanne og moren ble enige om at moren først skulle fortelle det til faren. Selv skammet hun seg for mye. Begge foreldrene var fortvilte over at de ikke hadde fått vite noe før.

Etter den første overraskelsen søkte de råd. Sammen la de tre opp en plan: Far dro tidlig på jobben, men mor hadde fleksitid. Hun spiste en liten frokost hver dag sammen med Hanne. Det hjalp faktisk litt på ettermiddagssuget. Den vanskeligste tiden var etter middagen, hvor hun enten overspiste i etterkant eller følte at hun hadde fått for mye – og derfor kastet opp.

Foreldrene laget en liste med ting Hanne kunne gjøre etterpå: lese en bok, se på TV osv. Men forslagene var ikke særlig gode. Hun hadde ingen konsentrasjon til slikt. Etter en tid fant de ut at far og hun kunne gå tur sammen de dagene han var ledig. Det ble mange turer til fots og på sykkel. Og det ble etter hvert mange fine samtaler. De hadde aldri vært så nære, og faren følte at han hadde fått en riktigere plass i familien. Hanne kjempet hardt med seg selv, men opplevde at den felles innsatsen hjalp. Overspisingene ble færre.

Hun visste at det fortsatt ville ta tid. Neste etappe var å lage en plan for å motstå suget når foreldrene ikke var til stede. Familien hadde også fått kontakt med en psykolog ved den psykiatriske poliklinikken.