Han var tretten år gammel. Han hadde alltid hadde en veldig appetitt. I begynnelsen hadde moren vært delvis i stand til å kontrollere dette ved å begrense hva han fikk. Men etter hvert som han ble eldre, lot han seg ikke begrense i samme grad. Han tok seg til rette i så vel kjøleskap som fryser. Senere stjal han penger for å kjøpe søtsaker, sjokolade og kaker.
Han var overvektig. Dette plaget ham. Men han følte ikke at han hadde noe kraft til å gjøre noe med det. Han ble ”den fete gutten”, noe han stadig fikk høre av de andre. Det ble vanskeligere og vanskeligere å få og beholde venner. Han hadde aldri gjort det særlig godt på skolen. For å trøste seg, spiste han mer. Det var en ond sirkel. En slik overspising skiller seg fra bulimi ved at det ikke er forsøk på rensende atferd. Opptattheten av å gå ned i vekt er ofte også mindre. Men som ved bulimi er det en klar tendens til å overspise i følelsesmessig stressende situasjoner.
Allmennpraktikeren hadde søkt hjelp hos en klinisk ernæringsfysiolog, som arbeidet på fylkessykehuset. Hun forsøkte å arbeide sammen med ham om vektreduksjon og økt fysisk aktivitet. Men det virket snarere mot sin hensikt. Han manglet både motivasjon og styrke til å følge hennes program. Også her følte han seg mislykket.
Via den pedagogisk-psykologiske tjenesten som var knyttet til skolen, ble han så henvist til en psykolog. Psykologen ønsket å sette fokus på Simens elendige selvfølelse. De arbeidet med konkrete oppgaver for bedre mestring, og de forsøkte å bedre hans funksjon i forhold til de jevnaldrende. Men ikke minst: De snakket sammen. Psykologen spurte, og etter hvert ble det flere og tydeligere svar. Både moren og Simen følte seg truet av faren. Han bodde ikke sammen med dem. Han hadde forlatt dem da Simen var to år. Men det hadde skjedd en rekke ganger at han hadde oppsøkt dem i fylla. Flere ganger hadde han vært voldelig overfor moren. Simen var forvirret over at moren til tross for dette, fortsatt oppførte seg som om hun savnet dem.
Psykologen innkalte moren, og han fikk sin bekreftet mistanken om at hun hadde vansker med å være konsekvent i sitt forhold til Simens far. I det ene øyeblikket ble han omtalt som psykopat, i et annet som den som hun savnet. Simen fortalte flere og flere detaljer fra kontakten med faren. Psykologen kunne ikke bli sittende med en slik informasjon. Det ble noen måneder med møter og flere møter. For å gjøre historien kort: Barnevernet ble trukket inn, og flere ting ble satt på plass. Det ble laget regler, faren deltok på et par samtaler med Barnevernet, og mor fikk sin egen kontaktperson der. Simen viste en åpenbar lettelse.
Disse tiltakene bidro til at psykologen og Simen fikk mer arbeidsro. De arbeidet noe, men egentlig lite med selve kostreguleringen. Å øke selvfølelse og sosiale kontakter var på nytt fokus. Etter ett års kontakt hadde Simen tatt av noen kilo. Den diffuse uroen var ikke like påtrengende. Han ga uttrykk for at det var en større fremgang den dagen han hadde blitt bedt med på hyttetur.
Stens historie
Deretter fikk han og familien behandlingskontakt ved en barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk. Sten forklarte i samtaler at det var som om det var en stemme i ham som tok kontrollen over ham og sa nei når han skulle spise. Psykologen spurte om Sten kunne tegne denne stemmen. Han tegnet et spinkelt, grønt skjelett.
Behandleren beholdt tegningen. Under samtalene tok hun frem tegningen og la den ned i en konvolutt. Konvolutten ble låst ned i skrivebordet. Sammen øvde de på å overhøre beskjedene fra skjelettet om ”fet” og annet nedsettende. Hun hjalp ham til å lytte til sin ”sunne stemme”. Anoreksien ble forsøkt gjort til et ytre og fiendtlig fenomen. Hvordan skal vi vinne mot den?
Foreldrene deltok i noen fellessamtaler, og der ble de informert om psykologens tilnærming. De forsto modellen. De opplevde nettopp at deres sønn var blitt som en annen, at det var ”en annen stemme”. De ble alle enige om at han skulle ta med tegningen hjem mellom timene. Foreldrene fulgte samme praksis. Tegningen ble båret ned i kjelleren under måltidene for at den ikke skulle forstyrre.
En dag glemte de å hente den opp igjen.
Mias historie
Etter denne telefonen fikk mor mer til å stemme. Matvanene hadde blitt særere, men først og fremst var datterens humør ustadig. Hun svingte mellom irritasjon, plutselig raseri, gråt og så en overdreven vennlighet – som om hun skulle gjøre alt godt igjen.
Foreldrene søkte kontakt med en privatpraktiserende psykiater. Han inviterte alle fire, også storebroren. Timen passet ikke for broren, da han hadde tentamen. Og Mia blånektet. De ringte psykiateren og spurte hva de skulle gjøre. Han ba foreldrene komme uansett. Han virket svært avslappet på at hun ikke kom, så lenge han visste at Mia hadde en viss kontakt med helsesøster. Timene hos psykiateren ble dels brukt til å tenke høyt om Mias situasjon og hva de kunne gjøre. Men gradvis handlet det mer om ekteskapet, som lenge hadde vært vanskelig. Foreldrene fikk to oppgaver av psykiateren. Den første var å fortelle Mia at de hadde sagt ja til å gå i parterapi hos psykiateren. Den andre var å be om Mias tillatelse til at helsesøster og psykiateren kunne ha kontakt seg imellom om Mias og familiens situasjon. Mia sa ja.
Helsesøsteren beskrev overfor psykiateren at Mia virket lettet. Og helsesøsteren følte seg tryggere som hovedbehandler for Mia så lenge hun hadde legen som veileder i ryggen.
Trines historie
Andre elever spurte henne om lov til å ta kontakt med treneren, som igjen fikk hennes tillatelse til å ta kontakt med en lege knyttet til skolen. Legen var erfaren med spiseforstyrrelser, og ba om hennes tillatelse til en fellessamtale med foreldrene. Etter noen ukers nøling sa hun ja. Samtalene ble både utfordrende og lettende. Det ble satt navn på fars alkoholproblem.
Legen utfordret dem og særlig far. Sviktende kontroll var ikke bare Trines tema, men familiens. Kunne han bli en bedre modell for sin datter ved å innrømme alvorlighetsgraden av sin drikking og for første gang søke hjelp for dette? Kunne mor bli tydeligere i stedet for å være den som dysset ned og bidro til bagatellisering av både bulimi og skapalkoholisme. Faren hadde en godt betalt stilling, og han søkte seg til et privat behandlingssenter. Der hadde de også en familiegruppe, og det ble flere familiesamtaler.
Etter ett år erklærte Trine seg som frisk. Hun valgte å ha begrenset kontakt med foreldrene. Det gikk også bedre med faren, til tross for noen sprekker.
Hannas historie
Hun hadde holdt spiseproblemene skjult i tre år. Hun forsto at hun måtte involvere moren da denne gradvis kommenterte all maten som forsvant. Det revnet da kransekaken til fars femtiårsdag var vekk. Hanne og moren ble enige om at moren først skulle fortelle det til faren. Selv skammet hun seg for mye. Begge foreldrene var fortvilte over at de ikke hadde fått vite noe før.
Etter den første overraskelsen søkte de råd. Sammen la de tre opp en plan: Far dro tidlig på jobben, men mor hadde fleksitid. Hun spiste en liten frokost hver dag sammen med Hanne. Det hjalp faktisk litt på ettermiddagssuget. Den vanskeligste tiden var etter middagen, hvor hun enten overspiste i etterkant eller følte at hun hadde fått for mye – og derfor kastet opp.
Foreldrene laget en liste med ting Hanne kunne gjøre etterpå: lese en bok, se på TV osv. Men forslagene var ikke særlig gode. Hun hadde ingen konsentrasjon til slikt. Etter en tid fant de ut at far og hun kunne gå tur sammen de dagene han var ledig. Det ble mange turer til fots og på sykkel. Og det ble etter hvert mange fine samtaler. De hadde aldri vært så nære, og faren følte at han hadde fått en riktigere plass i familien. Hanne kjempet hardt med seg selv, men opplevde at den felles innsatsen hjalp. Overspisingene ble færre.
Hun visste at det fortsatt ville ta tid. Neste etappe var å lage en plan for å motstå suget når foreldrene ikke var til stede. Familien hadde også fått kontakt med en psykolog ved den psykiatriske poliklinikken.
Annes historie
Foreldrenes inngripen hadde hun opplevd som provoserende. De hadde ikke vært særlig konsekvente, impulsive og mest drevet av sitt eget humør. Og hun opplevde dem som hjelpeløse. Jo mer de engasjerte seg, jo mer syntes hun synd på dem, og jo verre fikk hun det selv. Hun hadde ingen problemer med å lure dem, og hadde ikke lyst til å bli minnet om dette.
Hun ba om å få vise seg selv og omgivelsene at hun maktet å vinne mer kontroll.
Det virket.
I denne familien ble man enige – sammen med datteren Lone som hadde bulimi – om at hun skulle passes intenst på av foreldrene, nærmest fotfølges under og etter måltidene. Hun ba om det selv.
Lone hadde en kjæreste. Han visste om hennes problemer. Hun hadde selv fortalt ham det – gradvis. Men hun ville at han ikke skulle ta del i kontrollen. Det skulle være mellom henne og foreldrene. Men hun våget å be om at han sa pene ting til henne, for å holde motet oppe.
Dypfryseren ble låst, og matlagre ble tatt vekk. Foreldrene tok midlertidig kontroll over hennes bankkort. Hun ba sine foreldre om å være trygge og sterke for henne, og de ble det.
Det virket.
Hun begynte å speile seg. Og hun begynte å veie seg. Nei, hun var slett ikke fornøyd med seg selv. Hun spiste betraktelig mindre. Hun gikk ned, og i begynnelsen gikk det raskt. Hun kjente at hun var meget fornøyd. Det var noe av det beste hun hadde gjort. ”Endelig er det noe jeg får til.”
Om våren. Foreldrene ble svært urolige. De snakket om spiseforstyrrelse. Hun nektet. Hva var for øvrig spiseforstyrrelse? Hun hadde jo grepet på verden. Hvordan kunne hun ha en lidelse, hun som ikke led? Hun kunne riktignok bli litt redd av og til. Først og fremst var hun irritert på alle som maste og blandet seg inn. De ville ha henne til lege. Men nei, hun ville ikke til noen feter. Dette var hennes eget. Hun lot seg presse til å spise litt mer, for å slippe bråket. Men hun lurte dem også. Noe av maten gikk til hunden. Den la på seg.
Om sommeren. Hun dro på språkkurs til England. Hun ville vekk fra maset. England ble ikke som hun trodde. Hun savnet mor og far, selv om hun hadde trodd det motsatte. Været var dårlig. Hun fikk ikke kontakt med de andre elevene. Og hun likte ikke vertsfamilien og alt ølet de drakk. Og hun likte særlig ikke den engelske maten. Hun spiste ingenting, iallfall nesten ingenting.
”Etter noen dager var det som om jeg helt mistet kontrollen. Det var ikke lenger jeg som styrte slankingen, men slankingen som styrte meg. Jeg klarer ikke å tenke på noe annet nå. Tankene om mat forfølger meg hele dagen. De forfølger meg også om natten. Jeg drømmer at jeg fråtser. Jeg klarer ikke lenger å konsentrere meg på skolen. Jeg er ikke i stand til å være sammen med andre, fordi tankene mine er et annet sted. Jeg er som besatt, og det er forferdelig.
Først følte jeg meg ensom. Så ble jeg ensom.”
Spiseforstyrrelsen blir en dobbelt kontrollsvikt. Hun mister kontrollen over det som skulle hjelpe til å gi mer kontroll.
Det var den beste tiden, mente hun nå, den gangen hun klarte å sulte seg. Nå klarte hun ingen ting. Etter null frokost og lunsj, ble det altfor ofte overspising på kvelden.
Hun hadde en tålmodig kjæreste. Han ringte henne mange ganger om dagen og muntret henne opp. Han ringte og vekket henne og minnet om frokosten. For spiser du frokost, sa han, er det nok mindre sjanse for å sprekke til kvelds. Men hun kunne jo ikke spise frokost, siden hun hadde overspist i går, mente hun. Han sa hun var fin og svært vakker, selv om hun sa at hun alltid var misfornøyd. Han inviterte seg selv til å spise med henne, passe på henne, og han laget belønninger om hun unngikk overspising og oppkast.
Hun visste hun var vanskelig. Hun følte seg ofte urimelig og følte at hun misbrukte hans godhet.
Hun innrømmet for seg selv at det var et noe underlig parforhold. Egentlig var det en trekant. De hadde vært i parsamtale hos psykiateren hennes. Han hadde sagt det. Han hadde sagt det med en litt lekende tone, som om han skulle gjøre det litt lettere for dem å ta inn over seg dette alvoret. Selvfølgelig hadde han rett. Det slo dem begge. Det var jo ikke de to, hun og ham. Det var de tre, hun, ham og bulimien. Og hun innrømmet for seg selv at om hun skulle velge, var hun nok nærmere spiseforstyrrelsen enn ham. De var et tettere par. Bulimien ødela livet hennes. Men samtidig opplevde hun den som trygg. Når noe ble vanskelig, som kritikk, usikkerhet, tristhet eller ensomhet, så kunne hun alltids hun og maten tre til side, bare de to. Hun kunne gjemme seg i overspisingen glemsel, og etter oppkasten nyte en kort stund renselen, eller gjemme seg i slitenhet og sløvhet; før skammen for alvor kom.
Og flere ganger anvendte hun spiseforstyrrelsen for å holde ham på lang nok avstand. Intimitet var ikke hennes greie, tenkte hun, både når det gjald kropp og sinn. Hun ble bedre, ikke minst takket være ham. Da våget han en dag å bryte forholdet. De hadde begge visst at strengt tatt var ikke dette et nært kjærlighetsforhold med en fremtid. En lang og gjensidig ungdomsforelskelse hadde forandret seg til hans gode omsorg. Det var snarere et terapeutisk forhold.
Hun var svært lei seg, men også lettet. Og nå som trekanten var over, ble hun utfordret til å tenke over sin nye situasjon. Igjen ante hun en sterk utfordring fra psykiateren, ikledd den samme lekende tonen. Han sa noe i retning av at ja, hva skal dere finne på nå da, du og spisegjemselen din. Senere sa hun, etter at hun var frisk. ”Omtrent på den tiden gikk det en faen i meg. Trekanten ble en tokant, men tokanter finnes jo ikke. Nå skal jeg vise dem at jeg klarer å være selvstendig.”
Hun hadde vært så blid og hjelpsom. Nå ble hun taus og tilbaketrukket. Hun abonnerte på et blad. Moren pleide å lese det etter henne. Nå sa hun plutselig at moren ikke fikk se det: ”Skal du ta alt som er mitt?” Hun bodde sammen med moren, stefaren, en yngre bror og en eldre stesøster. Hun hadde gått ned i vekt. Hun spiste bare mat som hun hadde handlet sammen med moren. Hun tvang seg med på morens handleturer. Hun puttet varer i handlekurven, nøyaktig de samme hver gang. Hun laget styr av at det måtte være samme fabrikat. Hun leste om igjen og om igjen på emballasjen om kalorier og fettprosent. Det var bare lettprodukter. Hun tok demonstrativt ut igjen ting som moren la ned i kurven.
Moren argumenterte, men Stine overkjørte henne fullstendig med sin besluttsomhet. Hun satt med de andre ved middagen, men spiste annen mat. Stine tok kontroll over kjøkkenet. Hun aksepterte ikke lenger at andre laget hennes mat. Hun laget den selv, omstendelig og fordrev andre vekk fra kjøkkenet med sine strenge miner. Når andre laget mat til seg selv, overvåket hun dem som en hauk, for at de ikke skulle bruke og fete til hennes eget kokeutstyr. Hun så for seg hvordan fettet kunne fly gjennom rommet og lande i hennes teflonpanne.
Hun var drevet av en tvang. Om moren satt og leste i en avis som stefaren nettopp hadde holdt i, tok hun den ut av morens hender og kastet den i peisen. ”Fete fingre,” sa hun. Det var tvang, men det var også dårlig skjult sjalusi og raseri. Hun arbeidet seg inn på de andres enemerker.
Hun mente at de andre også måtte spise ”sunnere”. Hun sa hun ville lage mat til alle, men dette ble nektet. Da overvåket hun moren og tvang henne til å lage kalorifattig mat til de andre. Moren orket ikke å stå imot. Dette skapte en konflikt mellom moren og Stines stesøster. Denne så på Stine som en bortskjemt unge og moren som svak. Stesøsteren gjorde opprør ved langbordet mot vannbaserte sauser og dårlig stemning.
Noe måtte skje. Familien var i ferd med å gå i oppløsning. De tok kontakt med en lege. Stine ble motvillig med til ”den teite fyren” og tok blodprøver. De fikk også beskjed om at de ville bli innkalt til barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk i løpet av et par måneder. Et par måneder er lenge når man ikke spiser.
Stefaren var travel. Han hadde mye å gjøre, og en ansvarsfull jobb. Moren var redd for å belaste ham med sin datters problemer. Hun sov dårlig om nettene, og var rådvill. En dag var hun helt utslitt og ba ham om hjelp. Han var forståelsesfull, og tok flere kontakter. Han trykte på knapper, og i løpet av et par dager var Stine hos en erfaren psykiater. Hun hadde gjort dette før. Stine skvatt til over hvor mye han forsto. Gradvis demret det for henne at hun hadde et problem. Stefaren lovet å engasjere seg mer og avlaste sin kone. Psykiateren bidro også med en helt enkel kostliste.
Foreldrene jobber videre på denne kostplanen, innså at de måtte kompromisse inn noen lettprodukter, men med håp om å holde vekten stabil. En dag stefaren skulle passe på at hun spiste, og hun ikke spiste, mistet han kontrollen. I nærmere en halvtime hadde han sett på hvordan hun delte en skive agurk i tjue biter. Først kjeftet han, så slo han hardt i bordet. Både han og Stine ble sjokkerte. Konens replikk var sarkastisk: ”Hvordan kan du oppføre deg slik overfor en som er syk? Det er åpenbart at hun ikke er din datter. Du må huske at hun ikke er en av dine ansatte.”
Mer måtte skje. Stine var skeptisk, men hun aksepterte møtene med psykiateren. Gradvis var hun mer villig til å jobbe med sakene. Det ble laget en kostplan for moderat vektøkning, og det ble skrevet ned detaljer for hvor lenge et måltid maksimalt skulle vare, hvem som gjorde og sa hva, men ikke minst hvem som ikke skulle blande seg osv. Behandleren ba om at alle skrev under. Stine skrev under med falskt navn. Dette ble oppdaget. Timen var over, og de fikk beskjed om å bruke helgen til å få henne til å signere. Hun signerte i bytte mot et løfte om en Syden-reise.
Da hun først hadde signert, samarbeidet hun bedre. Rutinene var klarere, mye var mer oversiktlig, og hun kjente at det faktisk gjorde henne godt. Riktignok hadde hun vært rasende på sine foreldre, moren for hennes svakhet og stefaren fordi han hadde jaget vekk hennes egen far. Men hun hadde ikke ment å være så rasende. Hun innså at hun hadde mistet kontrollen over sitt sinne. Nå var det ukentlige samtaler. Av og til var hun alene, andre ganger var foreldrene med. Dels forhandlet de om regler og rutiner, men mer og mer om alt annet.
Stine merket at hun nøt rutinene. Hun ble både ydmyk og imponert over hvordan foreldrene stilte opp for henne. Når hun tvilte, trodde de. Hun var mye plaget av skyldfølelse: Hun tenkte at hun hadde laget et helvete for dem. Og det hadde hun jo. Men når de voksne viste seg som så voksne voksne, følte hun seg trygg. Det var godt å gi seg hen til noen som var sterkere enn henne selv. Hun slapp mer av kontrollen – og kjente at det var godt. Og når hun så gjorde, kom følelsene. Behandleren hjalp henne til å utforske: trygg/utrygg, savn, lengsel, redd, sint, glad og så videre. Og hun var jo glad i dem.
Etter atten måneder dro de til Taormina på Sicilia. Det var første gangen hun ikke hadde med matvekten. Hun badet, og kjente at hun hadde en kropp. Italienske gutter flørtet med henne. Hun ble overrasket over at det interesserte henne. Men det gjorde det. Var dette det de kalte lyst? Før hadde hun vært anorektiker. Det hadde vært hennes tvang, men også en identitet. Nå hadde hun restene av en spiseforstyrrelse. Og det kan man gjøre noe med, tenkte hun. Det virket som om foreldrene slappet av. Eller var det vinen?