Spiseforstyrrelser og diabetes

Spiseforstyrrelser er mer utbredt blant dem som lider av insulinavhengig sukkersyke.

Insulinavhengig diabetes mellitus, IDDM, er en forstyrrelse av kroppens omsetning av karbohydrater. Det ytrer seg som hyperglykemi, forhøyet blodsukker og glykosuri, sukker i urinen. Symptomer er blant annet vektnedgang. Behandlingen går ut på å regulere kost, mosjon og tilført insulin på et slikt vis at blodsukkeret blir tilnærmet normalisert.

En dårlig regulert IDDM betyr risiko for langtidsskader. Gruppen med ”dobbel diagnose”, blant annet med blodsukkersvingninger knyttet til overspising og renselse, må regnes å være ekstra utsatt for senskader som netthinneskader, nyresvikt, høyt blodtrykk, nervelidelser m.m.

Kontroll og atter kontroll

Risikofaktorer for spiseforstyrrelser hos sukkersyke:

• Stor vekt på evne til kontroll og selvstendighet. For dem som debuterer med sin diabetes som barn, hva betyr et slikt alvor så tidlig i livet?
• Fokus på diett og kunnskap om næringsinnhold.
• Fokus på kropp og fysisk aktivitet.
• Kronisk sykdom som en psykisk belastning.
• Følelsen av å være annerledes.
• Familien lever med en alvorlig sykdom, og dysfunksjonelle trekk kan forsterkes, blant annet overbeskyttelse.

Å utagere via sin spiseforstyrrelse

Slanketeknikk Å la være å ta eller å redusere dosen insulin kan av enkelte diabetikere med spiseforstyrrelse bli brukt som en metode for vektnedgang.

Selvskade En del med spiseforstyrrelser praktiserer også selvskade. Å fremprovosere – gjennom å overdosere insulin eller ikke spise etter injeksjoner – hypoglykemi med følinger og sjokk, kan fungere som et middel til selvskade.

Appell Å ikke samarbeide om blodsukkerreguleringen kan fungere som et middel til å kontrollere omgivelsene.

Anbefalinger til behandlere
  • En vanskelig regulerbar IDDM bør tenne noen varsellamper: Kan det skyldes en spiseforstyrrelse?
  • Bruk av laboratorietesten glykosylert hemoglobin gir indikasjon på gjennomsnittlige blodsukkerverdier siste én til to måneder.
  • Behandlere bør motivere diabetikere til hyppige blodsukkermålinger.
  • Leger kan foreskrive hurtigvirkende insulin som tiltak mot de selvpåførte svingningene i blodsukkeret, eventuelt råde pasientene til å sette insulin under overspisingsepisoder.
  • Tverrfaglig samarbeid.